«Jeg trenger åpenbart veiledning i bruk av sosiale medier», sa – Jeg trenger jo åpenbart veiledning nylig. Han snakket om bråket på Twitter, der han har ytret seg med sterke meninger om Gaza-krigen, en konflikt han også dekker som journalist for TV 2. Med 44.000 følgere når han i prinsippet hele verden med sine meldinger. I et forsøk på å løse dilemmaet omdøpte han twitterkontoen fra @Tv2Fredrik til @Uriksfredrik. På den måten ville han understreke at han tvitret som privatperson og ikke lenger som TV 2-reporter.

Det løser selvfølgelig ikke problemet. Den mest åpenbare grunnen til det er at innholdet i twittermeldingene hans griper direkte inn i hans profilerte jobbrolle, og dermed uansett påvirker TV 2s renommé. Grunnen er imidlertid ikke at det per definisjon er umulig å opptre i sosiale medier som privatperson. Det gjør vi hele tiden.

Ole Kristian Bøen titulerer seg som digitalrådgiver og skriver i et innlegg i DN at å Umulig å tvitre «privat» dnPlus , at «med sosiale medier er vi alle blitt offentlige personer» og at «det er en utopi å tro at du kan tvitre privat og komme unna med det.»

Dette populære synspunktet hviler på en falsk forutsetning om at å være privatperson er det samme som å være fritatt for alt ansvar for følgene av sine ytringer.

Kortslutningen oppstår derfor ikke dersom vi mener at vi tvitrer som privatperson, men dersom vi tror at det fritar oss fra ansvar og risiko. Det finnes ganske enkelt ingen frikoblet rolle å ty til der vi kan si hva vi vil til så mange vi vil, uten ansvar for hvordan det kan påvirke alle de andre sosiale og offentlige posisjoner og roller vi har. Privatpersoner inngår i større sammenhenger. Blant annet har de ofte en jobb.

Når en svensk Volvo-ansatt i 2011 skrev på Facebook «En dag kvar av veckan på detta dårhus», var det et hjertesukk han kunne ha kommet unna med på pauserommet med et par kolleger, eller ved middagsbordet hjemme. Men da det ble kringkastet til mange, og dessuten lagret for evig, oppfattet arbeidsgiver Volvo at utsagnet var illojalt, og ga mannen sparken. Selv om dette lyder som en durabelig overreaksjon, så illustrerer det risikoen ved å glemme at sosiale medier uansett hvor fulle de er av tantes kattepuser og dine venners fantastiske sommerferier, er offentlige sfærer, der du blir sett av mange og ikke nødvendigvis bare av dem som vil deg vel og som du har en uskrevet diskresjons-overenskomst med.

«Om vi svetter i UD nå? Neida», skrev en politisk rådgiver Arvinn Gadgil i Utenriksdepartementet på Twitter da det ble kjent at kinesiske dissidenten Liu Xiaobo hadde fått Nobels fredspris. Utsagnet kunne sikkert passert som en betroelse under noen få par øyne, men når ropt ut i megafon på det digitale torget, involverte det plutselig UD som institusjon. Så måtte også daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre kommentere meldingen, der han blant annet elegant ba Gadgil ta en luftetur hvis han var svett. Hva som ble sagt på kammerset vet vi ikke.

Disse grenseproblemene er selvsagt ikke nye med sosiale medier. Mye kjendisjournalistikk og TV-underholdning har i flere tiår hatt som selve sin forretningsidé at kjente offentlige personer skal vise frem private sider ved seg selv. Ikke alle takler balansekunsten like godt. Den hjemmekoselige stemningen som gjerne oppstår i talkshow-sofaer for eksempel, fikk Thorbjørn Jagland til å fleipe med at han hatt møte med Bongo fra Kongo, noe mange mente var temmelig umusikalsk av en utenriksminister. Bjarne Håkon Hanssen satt i Skavlan-stolen og blottla sine velmente men ubehjelpelige flørtekunster da han proklamerte overfor krimforfatter Liza Marklund:

«Det er få som er like vakker som deg som kaller seg feminister i Norge.»

Vår kultur dyrker intimitet, autentisitet, varme og det å by på seg selv. Nå ligger slike muligheter tilgjengelig i alle lommer og på alle stuebord. For dem som behersker kunsten kan sosiale mediers uformelle og intime form derfor være ideell i byggingen av en offentlig persona. De egner seg så godt til å få vist frem at man er like så vanlig som en Konge på trikken, selv om man har makt, posisjon og suksess.

Det er ikke utopi å tro at man kan være privat i sosiale medier. Tvert om ligger selve merverdien her. For dem som vet å porsjonere autentisiteten og intimitetene riktig.

Her ligger det selvfølgelig et gedigent paradoks. Jo mer bevisst og regissert autentisitet man byr på, jo mindre autentisk blir det. Græsvik etterlyser et kurs i sosiale medier. Det kurset går han på allerede. Sammen med alle oss andre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.