Vi sei: NEI, NEI, NEI
Vi sei: NEI, NEI, NEI
Nei-sangen fra 1994
Nei-seieren var i boks. Klassekampen, der jeg jobbet den gang, hadde gjort noe så uvanlig som å lage ekstrautgave. Etterpå dro jeg ned til Oslo Spektrum, der svette og lykkelige nei-folk feiret resultatet. Også jeg hadde stemte nei.
Igår markerte nei-folk jubileet med å fortelle at de hadde rett. For egen del opplever jeg det ikke slik. En del av argumentene som ble brukt i 1994, fremstår ganske utdatert i 2014.
Frem til jeg ble journalist i 1991, satt jeg i styret i Nei til EU. Jeg kom inn i styret på grunn av min bakgrunn fra Natur og Ungdom. Miljøbevegelsens frykt i 1994 var at EU skulle hindre Norge i å føre en offensiv miljøpolitikk.
20 år fremstår EU som den fremste pådriveren i de internasjonale klimaforhandlingene. I høst har debatten her hjemme handlet om hvorvidt Norge har prøvd å bremse EUs klimapolitikk. Og konklusjonen fra flertallet i Europautredningen var at EØS-avtalen har gitt Norge en mer ambisiøs miljøpolitikk enn det vi ellers ville hatt.
Miljøargumentet mot EU er bare ett av flere som ikke står seg særlig godt 20 år etter.
«Rikmannsklubben EU konsentrerer seg om Vest-Europa,» sa SVs parlamentariske leder Kjellbjørg Lunde i 1994.
Den gang hadde EU 12 medlemsland. Nå er det 28. I høst ble polakken Donald Tusk valgt til rådspresident i EU. Hvis det er noen rikmannsklubb i Europa, er det Efta, med Norge, Liechtenstein, Sveits og Island.
Utvidelsen mot øst setter et av de andre viktige nei-argumentene i et litt grelt lys. I 1994 svarte SV-leder Erik Solheim slik da han ble spurt om hva som var hans viktigste argument mot EU-medlemskap: «Det demokratiske underskuddet.»
Siden den gang er det bare blitt tydeligere hvordan EU har bidratt til å forankre demokratier. På 1980-tallet ble Hellas, Portugal og Spania medlemmer av EF etter at landene hadde lagt juntaer og diktatorer bak seg. På 2000-tallet har EU-medlemskap bidratt til å sikre de nye demokratiene i Øst-Europa, selv om det skurrer i Ungarn for tiden. Slik sett går EU med et ganske pent demokratisk overskudd.
EU er heller ikke blitt den føderale superstaten nei-siden fryktet. I 1994 reiste Senterparti-leder og nei-dronning Anne Enger Lahnstein rundt og snakket om at EU var på vei i retning av en føderasjon eller et «Europas forente stater». Slik er det ikke blitt. Det er fortsatt en union av nasjonalstater.
Nei-siden har fortsatt rett i at overnasjonalt samarbeid er en utfordring. Avstanden mellom folket og de som styrer, blir lang. Den folkelige legitimiteten kan bli svak, slik tillitsmålinger viser at den er for EU. EU er blitt mer demokratisk siden 1994 i den forstand at EU-parlamentets innflytelse er blitt større. Men det er vanskelig å få et demokrati til å bli velfungerende når folk ikke snakker samme språk og det mangler en felles offentlighet.
Men livet utenfor er heller ikke uproblematisk. I Norge er det demokratiske underskuddet bare blitt større siden 1994. EØS-avtalen gjør at store deler av politikken blir utformet og drøftet, knadd og kompromisset, i organer der Norge ikke er med. Debatten i Norge kommer et år eller to etterpå, og da er det for sent. Selvråderett, som var viktig i 1994, høres fint ut. Medbestemmelse er heller ikke så dumt.
Det er mange grunner til at nei-siden ved 20-årsjubileet kan skryte av at det er gått så bra med Norge utenfor EU. Men en av grunnene er nettopp at vi er assosiert medlem via EØS, en avtale Senterpartiet vil si opp. Men mer isolasjon virker i grunnen ikke som en god idé hverken når det gjelder handel, studenter, arbeid, håndtering av flyktningestrømmer eller miljø. For å nevne noe.
I 1994 syntes jeg organisasjonen «Fra nei til ja» var EU-kampens mest patetiske innslag. Det var en samling folk som hadde vært unge og idealistiske og sunget «Fløtt deg EEC, du står i veien for sola» i 1972, men som i 1994 var eldre og bedre betalt.
20 år senere er jeg gått samme vei. Det skyldes sikkert at jeg har forandret meg. Det skyldes også at argumenter jeg brukte den gang, ikke står seg spesielt godt.
Andelen tilhengere av EU-medlemskap er nå 17 prosent. Det er omtrent på nivå med andelen som vil at Norge skal bli republikk.
Jeg regner ikke med snarlig gjennomslag hverken for det ene eller det andre.
Les også:
Her er generasjonen som krever å ha det gøy på jobb:
Curling-kongene
(krever innlogging) (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.