Det kalles gjerne et verdivalg når ressurssterke damer hopper av karrierekarusellen for å egne seg mer til barn og hjem.
DN presenterer i dag tall som viser hvor langt det er mellom kvinnene på toppene i statseide selskaper. Hundre prosent statseide NSB kan skilte med null damer i toppledergruppen, tett etterfulgt av det nasjonale flaggskipet Statoil, der en av ni konsernledere er kvinne. Helstatlige Statkraft og Avinor utmerker seg også, med henholdsvis to av elleve og en av syv kvinner i sine toppledergrupper. Og hvor mange kvinner troner helt på toppen i de ti største selskapene? Ingen.
Til tross for damenes massive inntog i høyere utdannelse siste tiårene, kan det se ut som om verden er like enkel og grei som den alltid har vært: Mor tar ansvaret hjemme, far inntar de største toppene ute.
Ifølge samfunnsforskere som May-Len Skilbrei er svaret ja og har vært det hele tiden for en stor andel kvinnelige arbeidstagere, nemlig ufaglærte arbeidere. Kvinners ønske om egne penger, makt og uavhengighet fra mannen som for alvor skjøt fart på 1970-tallet, er et middelklassefenomen mener Skilbrei. Hun har studert holdninger og verdier blant kvinnelige renholdsarbeidere og butikkansatte. For dem er barn og familie viktigst. De vil mer enn gjerne ha en mann som tjener nok til at de kan jobbe deltid. I arbeiderklassen jobber damene for å leve. Middelklassedamene, derimot, de lever for å jobbe. Eller?
En bok som lanseres i morgen sår tvil om dette. I stedet stiller samfunnsforsker og sosiolog Sigtona Halrynjo spørsmål om ikke vi er i ferd med å få et klasseskille innad blandt de høytutdannede.
Helt konkret har Halrynjo studert i detalj forskjellene på mannlige og kvinnelige juristers karrierer. Barnløse starter de ut like ambisiøse, og det er heller ingen forskjeller på lønnsnivå, stillingsnivå eller hvorvidt de velger seg privat eller offentlig sektor. Kvinner og menn ønsker også i like stor grad at jobben skal gi innflytelse, anerkjennelse og utfordringer. Så kommer barna. Riktignok fortsetter kvinner og menn å være like ambisiøse i sine holdninger til hva de vil jobben skal innebære, men de handler likevel ulikt. Kvinner forlater krevende og utviklende karrierestillinger til fordel for overkommelig lønnsarbeid for eksempel som saksbehandler i offentlig sektor. Og gapet mellom menn og kvinner øker med antall barn. Ved det tredje barnet er 56 prosent av fedrene ansatt i privat sektor mot 26 prosent av kvinnene. Forskjellene i lønn og stillingsnivå har også økt påtagelig. Og blant juristkvinner med barn opplyser 45 prosent et det er «mest meg» som tar seg av hus og familie. Tilsvarende tall for mannlige jurister er en prosent.
Kvinnene gir klart uttrykk for at de velger bort det de ser som spennende karrierejobber fordi de ønsker å være mer tilstede for barna. De ser ikke kravene til arbeidsinnsats og resultater som forenlig med det hovedansvaret de påtar seg hjemme. Som med renholderne og butikkansatte i Skilbreis studie, mener de kvinnelige juristene at de gjør et valg. Men der arbeiderne ser dette som en riktig og permanent innretning, ser juristkvinnene lønnsarbeidet som noe midlertidig. De skal tilbake på karrieresporet straks familiesituasjonen tillater det. Akkurat hvor sømløs en slik tilbakekomst vil være er det foreløpig ikke forsket mye på, ifølge Halrynjo.
Årsakene til toppdamenes verdivalg er sammensatte.
En indirekte grunn kan være at det er et mer sosialt akseptert valg for kvinner enn for menn, for eksempel dersom jobben ikke går så bra. Kvinner har da et verdig alternativ. En annen grunn ligger i arbeidsplassenes kultur og mytebygging. Hvis det kommuniseres at den eneste måten man kan fungere på konsernsjefnivå her hos oss er å forsake resten av livet, så risikerer bedriften å tiltrekke seg bare de mest monomane menn og kvinner. Det er ikke sikkert talentet organisasjonen trenger sitter på genet for monomani.
En tredje årsak til kvinners «verdivalg» er at byttehandelen mellom menn og kvinner må sies å ha vært skjev hele veien siden 1970-tallet. Damer vil ha del av den friheten som følger med jobb og egne penger. Mennene har dessverre ikke vært like ivrige etter å ete seg inn på kvinnenes tradisjonelle domene. Dermed har det ikke vært noen automatikk i at far stepper inn når mor velger karriere. Da blir huset i stedet fort kaldt og tomt. Kvinnene glimrer med sitt fravær på toppene i statseide selskaper. Det er det sikkert mange grunner til. Høyt utdannede kvinners «verdivalg» er en av dem.
Les hele avisen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.