Om tre uker går Hellas til valg. Hellas’ statsminister Antonis Samaras klarte ikke å mobilisere det nødvendige kvalifiserte flertallet i parlamentet for en ny president, og det blir nyvalg. Etter avstemningen stupte Athen-børsen, mens obligasjonsrenten gikk i taket. Favoritten til å vinne den 25. januar er det venstreradikale partiet Syriza.

– Kutt- og sparepolitikken har bare dager igjen, lover Syrizas partileder Alex Tsipras.

Etter snaut fire år under økonomisk administrasjon av Europakommisjonen, IMF og Den europeiske sentralbanken, lover Tsipras å sette landet fri. Det skal bli slutt på kuttene i offentlig sektor, minimumslønn og pensjoner skal heves, privatiseringene skal stanses. Arbeidsledigheten skal ned, og de mange som er rammet av sosial nød skal få hjelp.

Dette koster svært mange penger som Tsipras ikke har. Hellas er forgjeldet til over pipa.

Syrizas oppskrift er å la noen andre ta regningen, i praksis skattebetalerne i resten av Europa, først og fremst i Tyskland.

Der er begeistringen minimal.

– Det finnes ikke noe alternativ. Vi vil fortsette å hjelpe Hellas med å hjelpe seg selv på veien til reform. Hvis Hellas tar en annen vei, vil det bli vanskelig, sier Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble.

Den politiske analysen i Berlin er at Hellas og andre europeiske kriseland trenger en alvorlig opprydding i offentlig sektor, bekjempelse av korrupsjon pluss liberale reformer i arbeidsmarkedet.

Reformevnen har imidlertid vært minimal, inntil regjeringene opplevde at kreditorene sto og dundret på døren og statskonkurs truet. Angela Merkel har spådd at det vil ta et tiår med smertefulle reformer før Europa igjen er på den økonomiske offensiven. Vi er knapt halvveis i forbundskanslerens kalender.

Populistenes politiske fremmarsj har gitt enda mindre handlingsrom for Europas makthavere. Svært forenklet kommer populismen i to utgaver, med hver sine ønsker til EU-toppene i Brussel.

– Send mer penger! lyder ropene fra venstreorienterte partier som Syriza i Hellas og Podemos i Spania.

– Ikke en cent mer til latsabbene sør for Alpene! svarer høyrepopulister i Nederland, Tyskland, Finland og Sverige.

Begge grupper kan umulig få det som de vil, samtidig.

I Berlin og Brussel er det dermed de siste ukene i det stille argumentert for en mer machiavellisk strategi: La Tsipras få prøve ut sin tese om at «de internasjonale markedene vil danse til vår melodi» i praksis. Det logiske sluttpunktet vil være at Hellas går ut av eurosamarbeidet, der landet uansett aldri burde vært med. Faren for at dette skal utløse en europeisk krise er langt mindre enn for noen år siden. Om Hellas går ut, blir euroen bare mer attraktiv for økonomisk disiplinerte land, som de baltiske statene. Litauen ble med i samarbeidet fra nyttår.

TV-bilder fra milelange bankkøer av fortvilte grekere, som forsøker å redde sparepengene før de forsvinner i Syrizas dragsug, vil være et storslagent pedagogisk-økonomisk eksempel. Velgere i andre europeiske land vil deretter bli mindre fristet av politikere som påstår de kan oppheve økonomiske tyngdelover.

Det vil neppe gå slik. EU er normalt en pragmatisk organisasjon med naturlig legning til å søke kompromisser. Det mest sannsynlige er at grekerne vil få en ny runde med gjeldslette, uansett hvem som vinner valget. Økonomer har lenge ment at dette er absolutt nødvendig hvis det skal komme varig vekst. Risikoen for en ny europeisk krise er uansett tilstede. De lavmælte truslene kan likevel gi ønsket effekt, at valgvinnerne i Hellas holder seg til reformprogrammet, med mindre justeringer.

I en flytende økonomisk og politisk situasjon er det likevel få som tør levere brennsikre spådommer.

2015 blir et mer spennende år enn de fleste ville ønske seg.

Les hele avisen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.