Det er noen seiglivede myter her ute i arbeidslivet. Mange av dem skapes av sjefer som er nødt til å omstille eller spare penger, eller gjerne begge deler. En som virkelig er standhaftig er den om at åpne landskap er så bra for samarbeid, nyskapning og produktivitet. Kilometervis med forskning viser at sånn er det ikke. Derfor kan den kortsiktige gevinsten av sparte arealutgifter fort gå opp i spinningen i form av svakere prestasjoner og økt sykefravær. Men det hindrer ikke sjefer i alt fra banker og telekomselskaper til statsadministrasjoner i å gjenta historien, trolig fordi det umiddelbart ser så fint ut i regnskapene. En annen populær myte er at det er et kvalitetstegn hvis man trives med å ha «mange baller i luften» på en gang. Multitasking gir ikke bare høy prestisje fordi det viser hvor travel man er, men blir ansett som effektivitetsfremmende. Det er det ikke. Å holde på med mange ting på en gang er muligens behagelig fordi det sørger for at vi holder oss på overflaten. Dermed kan det fungere som en buffer mot de tøffere og mer krevende oppgavene som ligger der og venter. For skal du dypt inn i en problemstilling er det best å kutte ut alle forstyrrende elementer.

I boken Daily Rituals har Masin Currey tatt for seg arbeidsvanene til 160 verdenskjente kunstnere, forfattere og vitenskapsfolk, som Albert Einstein, Simone de Beauvoir, Andy Warhol og Agatha Christie. Felles for dem er at de er skapende og høytpresterende. Her er det alenetid, stillhet og rutiner som gjelder. Og selvdisiplin. Noen lydisolerer arbeidsrommet sitt, og flere opererer med totalforbud mot forstyrrelser under arbeidet.

I skriveperiodene hjemme på Fårø fulgte filmskaper Ingmar Bergman (1918–2007) samme skjema i årevis: Opp klokken 08.00, jobbe fra 09.00 til 12.00 for så å spise akkurat samme lunsj hver dag bestående av cornflakes, surmelk og jordbærsyltetøy. Ettermiddagsøkten varte fra 13.00 til 15.00 etterfulgt av en times soving og senere en spasertur. På kveldene hørte han musikk eller så på tv og var spesielt glad i tv-serien Dallas. Men selv om de fleste er rutinenazier, så følger ikke de rigide arbeidsmønstrene nødvendigvis et A-4 døgn. De er heller ikke alltid spesielt sunne. Forfatteren Marcel Proust (1871–1922) trakk seg vekk fra samfunnet og inn i sitt altoppslukende og evige hjemmekontor for å skrive mangebindsverket «På sporet av den tapte tid». Han sov til 15–16 tiden på ettermiddagen og startet alltid dagen med å røyke en opiumsbasert medisin mot astma etterfulgt av kaffe og en croissant eller to. Dette kunne ofte utgjøre hele døgnets matinntak.

Jane Austen gjemte vekk penn og papir og tok frem broderirammen når det kom besøk. Foto: Hulton Archive/
Jane Austen gjemte vekk penn og papir og tok frem broderirammen når det kom besøk. Foto: Hulton Archive/ (Foto: Getty Images)
Damene ser ut til å slite mer med krysspress enn mennene. Jane Austen (1775–1817) bodde sammen med sin mor, søstre og tjenere i et hus der gjester stadig gikk ut og inn. Straks det kom besøk gjemte Austen vekk papir og penn, og tok frem broderirammen og broderte som de andre. Edit Sitwell (1887–1964) pleide å jobbe et par timer i sengen fra halv seks om morgenen: «den eneste tiden på døgnet jeg er sikret ro.» Psykoanalysens far Sigmund Freud hadde det lettere. Kona hans la alt til rette for at han kunne jobbe uavbrutt. Hun tok til og med tannpasta på tannbørsten hans og la den klar for ham.

Det er ikke til å stikke under stol at en god slump av geniene roer nervene med alkohol og medikamenter. Jean Paul Sartre spiste en periode 20 amfetaminholdige corydrane-tabletter hver dag, i tillegg til å legge innpå store mengder alkohol, sigaretter og tung mat. Han var overbevist om at det var pillene som gjorde ham istand til seks timers hardt og konsentrert filosofiarbeid hver dag, tre timer før lunsj og tre etter.

De færreste norske arbeidsplasser har en Sartre, en Bergmann eller en Austen blant de ansatte. Men noen lærdommer er kanskje likevel overførbare til et moderne arbeidsliv der det snakkes uavbrutt om selvgående kunnskapsarbeidere og behovet for nyskapning. Ny forskning har vist at folk kommer på flere gode ideer hvis de sitter alene på et rom, enn hvis de skal myldres frem i fellesskap. I grupper blir tankerekker avbrutt, og selvsensur trer fortere i kraft. Den som dominerere gruppen er heller ikke nødvendigvis den personen som har flest gode ideer. Ei heller er det noe som tyder på at å rive ned veggene mellom de ansatte fører til at kunnskap går opp i en høyere enhet,

Alle de 160 berømthetene i «Daily Rituals» er originale tenkere og kunstnere. Alle var avhengige av «sitt eget rom», og de fleste var vanedyr på grensen til det rigide. Vil du ha originale løsninger og innovasjon er det neppe hverken «free seating» og «clean desk» eller en stri strøm av Jafase-seminarer og idémyldring med gule postit-lapper som skal til. Snarere bør du sørge for at dine ansatte har rikelig med tilgang til stille rom der de kan jobbe godt og konsentrert helt for seg selv.

Les også:

Se opp for de dysrasjonelle

Kunsten å være seg selv

De godes fiende  

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.