Jeg er trygg på at den norske oljebransjen vil klare å ri av stormen, sa olje- og energiminister Tord Lien (Frp) da han kastet glans over konferansen Subsea Valley på Fornebu utenfor Oslo denne uken.

Subsea Valley skal vel forstås som det oljeteknologiske svaret på Silicon Valley, men akkurat nå virker det som en minst like god beskrivelse av hvor norsk oljevirksomhet befinner seg: På bunn med mye vann over hodet.

De samme som for et par år siden snakket om den skrikende ingeniørmangelen i oljebransjen, er nå travelt opp tatt med å sy sammen sluttpakker til de mange overflødige ingeniørene. Tidligere denne uken skrev Dagens Næringsliv at 2400 ingeniørstillinger i Statoil kan forsvinne, mens Kjell Inge Røkkes oljeselskap Det norske kutter arbeidsstokken med syv prosent.

Klaus Mohn, tidligere sjeføkonom i Statoil, nå professor, mener det er liten sjanse for at jobbene kommer tilbake igjen.

Men, er standardsvaret fra samfunnsøkonomene, det er ingen grunn til panikk. Landet lever ikke av olje, men av høykompetent og omstillingsvillig arbeidskraft.

Ingeniører kan brukes til mye annet enn å designe plattformer.

Beregningen av nasjonalformuen som Finansdepartementets byråkrater hvert år presenterer i form av et kakediagram i Nasjonalbudsjettet, er illustrerende.

Olje- og gass som fortsatt ikke er tatt opp, er her verdsatt til en halv million kroner per innbygger. Dette er oljens verdi utover normal kapitalavkastning, den såkalte grunnrenten.

Finansielle eiendeler, hovedsakelig Oljefondet, er nesten dobbelt så mye verd. Verdien av realkapital - veier, bygninger, jernbanelinjer, fabrikker og maskiner - utgjør ti prosent, over tre ganger så mye. Resten, hele 82 prosent, er verdien av fremtidig arbeidsinnsats.

Dersom den langsiktige oljeprisen faller med 100 kroner, reduseres verdien av olje i bakken med 300.000 kroner per hode, ifølge Finansdepartementet.

I så tilfelle har vi «tapt» litt over halvparten av tre prosent av formuen. Og det er bare dersom oljeprisen ikke kommer opp igjen. Oljen ligger jo der.

Problemet, mistenker stadig flere økonomer, er at det har lekket inn en god del olje også i resten av kakediagrammet.

Ifølge tradisjonelle mål er Norge verdensmester i produktivitet. Nesten ingen land produserer mer enn norske lønnsmottagere per time, heller ikke når det justeres for den lukrative oljevirksomheten.

Ifølge Statistisk sentralbyrå lå produktiviteten i norsk fastlandsøkonomi mellom 20 og 30 prosent høyere enn Danmark, Sverige, Finland, Tyskland og Frankrike i 2010.

I en forskningsartikkel publisert tidligere i år hevder imidlertid SSB-forskeren Thomas von Brasch at disse flatterende tallene sannsynligvis skyldes målefeil.

Når det justeres for den gunstige utviklingen i forholdet mellom prisen på olje, som Norge eksporterer, og andre varer, som vi importerer, er landet i realiteten ikke noe mer produktivt enn øvrige velstående europeiske land.

Da spørs det om nordmenn kan tjene 25–30 prosent mer enn tyskere og svensker.

Dersom lønnsnivået er for høyt, er verdien av humankapitalen, som er en mye større og viktigere del av nasjonalformuen, tilsvarende overvurdert.

Må norske arbeidstagere ned på svensk lønnsnivå, faller nasjonalformuen per innbygger med nesten fire millioner kroner, viser departementets beregninger.

Den virkelige smellen av permanent lavere oljepris blir da ikke lavere fremtidige olje­inntekter, men lavere fremtidige arbeidsinntekter.

Fortsatt er det selvfølgelig slik at det er arbeidskraften, og ikke oljepenger, landet skal leve av i fremtiden.

Men det kan uansett bli mindre å leve av.

Les hele avisen her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.