I dag skal statsminister Erna Solberg redegjøre for Stortinget om den humanitære krisen i Syria. Et overveldende antall mennesker er på flukt. Det er lett å føle avmakt. En måte å bøte på avmakten er å åpne dørene her hjemme, og tradisjonen tro er kampen om den reneste moralen i full gang. Det besnærende spørsmålet om hvorfor vi skal hjelpe noen få i Norge, når langt flere kan hjelpes i nærområdene, dukker opp hver gang flyktningkatastrofer krever at vi handler. FNs høykommissær for flyktninger er neppe opptatt av å konkurrere i hjertevarme-konkurransen, men tviholder på at begge virkemidler er nødvendige. Mye tyder dessuten nå på at det blir stortingsflertall for å ta imot opp mot 10.000 syriske flyktninger. Det bør ikke vedtas uten at vi samtidig endrer reglene for bosetting i kommunene.

Norske kommuner kan velge selv hvor mange de vil ta imot, og har lenge nektet å ta imot alle de flyktningene den norske staten sier ja til. Et altfor stort antall av dem som har kommet gjennom det trange nåløyet det er å få innvilget flyktningstatus, blir boende på små rom i statlige asylmottak i årevis. Noen kommer seg aldri ut til sitt nye liv, fordi ingen kommuner vil ha dem. Det er flyktninger med spesielle medisinske behov. Kommunene har nemlig ikke bare rett til selv å bestemme hvor mange flyktninger de skal ta imot. De kan også påvirke hvilke flyktninger de vil ha. De vil gjerne ha småbarnsfamilier, fremfor enslige unge menn for eksempel. Og vanskelig integrerbare flyktninger med kostbare helsebehov kan kommunene si nei til. Og det gjør de, noe som fører til at det per i dag finnes flere titall mennesker som er «bosatt i staten», noen i tilrettelagte avdelinger i asylmottakene og noen ivaretatt av det private helsefirmaet Aleris til en kostnad av mellom to og fem millioner kroner i året.

De ti tusen syrerne skal inngå i den såkalte FN-kvoten. Det innebærer at de blir bosatt direkte i kommunene. Dermed vil de gå foran alle dem som kommer til norskegrensen og søker asyl på eget initiativ, og alle dem som allerede har fått opphold og venter på at en kommune skal si ja. Så når Utlendingsdirektoratet nå regner med å måtte opprette 25–30 asylmottak dersom vedtaket om å ta inn 10.000 syrere går gjennom, så er det ikke for å huse syrerne, men alle de andre som kommer i tillegg, og som kommunene ikke har mye godvilje igjen overfor fordi de har fylt opp med syrere.

Problemet med gjenstridige kommuner har vært erkjent og forsøkt løst i mange år. Integreringsminister Solveig Horne (Frp) har både jekket opp integreringstilskuddet og reist på turne og godsnakket med kommuneledere for å få dem til å bosette flere. Og det har hjulpet litt. Bosettingstakten er nå omtrent oppe på nivå med den årlige asylinnvilgelsestakten. Problemet er at det fantes 5000 på vent allerede. Dette antallet er stabilt. Det sier seg selv at bosettingsproblemet ikke kommer til å bli mindre av at vi plusser på med 10.000 syrere som skal ut og bo i de samme kommunene.

Både Sverige og Danmark gjør det annerledes enn oss, og har relativt sett langt færre flyktninger sittende på vent i statlig ingenmannsland. I Danmark bestemmes fordeling av flyktninger i landets kommuner sentralt etter en fordelingsnøkkel og skjønn. For eksempel har København fått relativt sett liten andel av det økende antallet flyktninger den senere tid, fordi det er så mange der fra før. Det har skapt protester i distriktskommuner, men de har ikke noe valg. I Sverige får flyktninger som har ressurser til det, bosette seg hvor de vil på egen hånd. Også der med visse restriksjoner, for å motvirke ghettoisering. Forsøk fra Bergen viser at flyktninger lett og mye mer effektivt enn kommunen greier å skaffe seg bolig selv.

Kanskje svensk selvbosetting så langt det rekker etterfulgt av dansk kommunetvang for de resterende er en løsning å tenke på. Vi kan ihvertfall ikke fortsette som nå: Åpne døren med den ene hånden, og smelle den igjen med den andre.

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.