Å spørre folk hvem de helst vil være hvis de fikk valget – Pippi eller Annika – er omtrent som å spørre barn om de har lyst til å dra på tivoli eller ta en tur i skogen. Svaret er gitt. Men i lengden kan man bli ganske svimmel av karusell og tekopper og berg-og-dal-bane og temmelig kvalm av brus og sukkerspinn. På samme måte er det også sikkert slitsomt i lengden å være den til enhver tid kontrære og crazy Pippi.

Nylig skrev forfatter og medarbeider i Expressen kultur, Therese Bohman, en mye delt kronikk med tittelen «Klaga inte på den duktiga flickan». Hun har sett seg lei på de utallige populærfeministiske oppfordringene jenter og kvinner får om å bli mer som den ville og gale Pippi, og mindre som den dydige og pliktoppfyllende Annika – hun som bor i huset ved siden av Villa Villekulla, sammen med sin hjemmeværende mor, sin arbeidende far med hatt og frakk og broren Tommy som er minst like striglet som hun selv. Annika forstått som «flink pike» må komme til heder og verdighet, mener Bohman.

Hun har rett. Denne verdens seriøse og pliktoppfyllende Annika-er er grovt undervurdert. For la det være klart – «flink pike» eller «duktig flicka» er ingen hedersbetegnelse. Når «flink pike»-syndromet rammer, venter en fantasiløs og blodfattig tilværelse med regler, påbud og plikter uten mening og motivasjon.

Det kan ikke være tvil om at folk som virkelig er rammet av nevrotisk perfeksjonisme ikke har det bra. Men i «flink pike»-debatten males det med langt bredere pensel. Det negativt ladede «flink pike»-begrepet gjør prima egenskaper om til noe problematisk: «Damer skal alltid være så grundige», heter det, som om grundighet er noe vi bør sky som pesten. De er så pliktoppfyllende og ansvarsbevisste at det blir kjedelig og forutsigbart, klages det. Igjen – supre egenskaper, ikke minst i arbeidslivet der de er helt nødvendige for å sikre fremdrift og kvalitet. Og hvem har bestemt at iherdighet og pålitelighet sitter på et annet gen enn det kreative og oppfinnsomme – at det ene utelukker det andre? Tvert om kan det være veldig «kjedelig» med folk som bare slenger ut av seg morsomme ideer men aldri er istand til å følge dem opp med nødvendig innsats. Til og med den utskjelte dårlige samvittigheten som dameukeblader i årevis har gjort millionbusiness på å bekjempe, har en positiv funksjon. Den bidrar blant annet til at mennesker tar rette moralske valg.

Pippi-bøkene er genial barnelitteratur og som fantasifigur er jenta med de røde flettene befriende uhørt. Hun bryr seg ikke om «pluttifikasjonstabellen», og sover med skoene på og føttene på hodeputen. Hun bryter alle regler. Hun oppfører seg ikke som det forventes av veltilpassede barn og absolutt ikke som det forventes av snille og flinke piker.

Dette må ha vært fantastisk frydefulle fantasier i 1945 da Pippi så dagens lys. Selv på slutten av 1960-tallet, da filmene og tv-serien kom, var det flust av dem som mente Pippi var kontroversiell barneunderholdning. Det er ikke sikkert Lindgren selv var klar over hvilket varsel Pippi-figuren i realiteten var, i hvilken grad det utadvendte, høyrøstede, frihetselskende, selvgående og individualistiske idealet de påfølgende tiårene nærmest skulle bli dominerende i vår kultur.

Det finnes ikke den Annika på den vestlige halvkule som ikke har fått høre at hun må bli mer som gutta (de er som kjent født litt Pippi), forstått som: ikke vær så nøye på det, kutt litt hjørner spill litt skuespill, hiv deg utpå, lat som du kan det, ta enhver utfordring og nåde deg om du trives best i boksen din.

Feminister og tjuagutter, kvinner og menn, rampejenter og flinke piker selv er alle påfallende enige: Forsiktige, innadvendte og samvittighetsfulle flinke piker av begge kjønn må slutte med det.

Det Pippi-feministene kanskje glemmer er at det er en åpenbar grunn til at Pippi oppfører seg akkurat som hun vil. Hun har nemlig ikke bare frihet. Hun har også makt til å beskytte den. Ni år gamle Pippi er steinrik og har superkrefter. Dukker det opp et problem er det bare å grave frem en gullmynt og betale seg ut av knipen. Eller løfte en politimann i hver hånd og slenge dem opp på taket. Slik er det dessverre ikke i virkeligheten. Men her kommer Annika sterkere tilbake. «Flink pike»-strategien kan nemlig være veien å gå.

«Å skaffe seg en utdannelse øker mulighetene i livet på en måte som den tomme retorikken om å avskaffe flinkheten ikke kommer i nærheten av», skriver Bohman i sin artikkel, og forteller hvordan hun selv har opplevd at skoleflinkhet og hardt arbeid har gitt henne et objektivt bevis på at hun duger. Slik kan flinkhet bli en klassereise til mer status, makt og frihet. Dette er også selve grunntanken i meritokratiet: alle skal ha lik mulighet til å jobbe seg oppover i samfunnet. Det gjelder særlig grupper som av ulike grunner har oddsen mot seg i utgangspunktet: innvandrere, folk med ressurssvak familiebakgrunn, funksjonshemmede, kvinner. Når meritokratiet fungerer, utfordres den tradisjonelle makten som automatisk følger klasse, helse, etnisitet og kjønn.

Hvorfor er det så viktig for noen å gi hardt arbeidende damer som kommer seg opp og frem stempelet «flinke piker»? Det kan nesten virke som om de helst så at damene ikke ble så gode på det de holdt på med. At det hadde vært tryggere om de firte litt mer på kravene og slappet litt mer av. Det bør ikke ambisiøse damer høre på. Ihvertfall ikke hvis de ikke samtidig får tilbud om superkrefter og ubegrenset med gullmynter.

Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.