Det blir navneopprop i Stortinget tirsdag når asylbarnsaken behandles. Det er alltid det når forslag om mistillit behandles. Hvis Arbeiderpartiets Knut Storberget er tilstede i salen, skal den tidligere justisministeren svare «ja» på at han støtter mistillit mot nåværende justisminister Anders Anundsen fra Fremskrittspartiet.
Det er tankevekkende.
Mistillit er et av Stortingets sterkeste virkemidler. Slik kan et flertall kaste en regjering eller tvinge en statsråd til å gå. Det handler om noe grunnleggende i parlamentarismen. Regjeringen må ha Stortingets tillit for å styre.
Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet mener Anundsen i saken om asylbarna har brutt informasjonsplikten en statsråd har overfor Stortinget. Derfor vil de stemme for at «Anundsen har ikke Stortingets tillit».
Det er vanskelig å finne en objektiv målestokk for om en statsråd har oppfylt sin informasjonsplikt. Til syvende og sist er det oftest en politisk vurdering. Venstre og Kristelig Folkeparti er også skarpe i kritikken av Anundsen. Men de har ikke noe ønske om å felle regjeringen. Så mistillit stemmer de imot.
Anundsen får kritikk, og det er lett å forstå. Han sa i Stortinget at politikken overfor asylbarna var «myket opp». Det var den i praksis ikke. Han har også blant annet kommet med uttalelser stortingsflertallet opplever som villedende.
Anundsen får også kritikk for ansvarsfraskrivelse. Han har vist til at Politidirektoratet ikke fulgte opp den nesten usynlige endringen om asylbarn i tildelingsbrevet. De rødgrønne partiene pluss Venstre og KrF skriver i innstillingen at «det er svært uheldig at en leder på denne måten skyver ansvaret for feil nedover i systemet».
Det er et viktig prinsipp at Stortinget «bare kjenner statsråden». Men dette prinsippet vannet de rødgrønne selv ut da Stortinget i mars 2013 behandlet 22. juli-terroren.
Opposisjonen ville den gang vedta at det var «sterkt kritikkverdig at regjeringen forut for og under terrorhandlingene 22. juli 2011 ikke i tilstrekkelig grad hadde iverksatt tiltak som gjorde at samfunnet og staten evnet å beskytte landets borgere».
Det ble for mye for de rødgrønne regjeringspartiene. De strøk ordet «sterkt» og byttet ut ordet «regjeringen» med «myndighetene». Slik kunne vedtaket like gjerne tolkes som en kritikk av Nordre Buskerud politidistrikt som av daværende statsminister Jens Stoltenberg. Eller av Knut Storberget, som var justisminister da beredskapen sviktet.
– Det er grunn til å være svært fornøyd med regjeringens satsing på politiet, sa Storberget i Stortinget i 2010.
22. juli-kommisjonens rapport viste et annet bilde.
– Kommisjonens rapport avdekker omfattende problemer i politiet. Dette er alvorlig, sa statsminister Jens Stoltenberg.
Når problemene var så omfattende, hvorfor hadde aldri Storberget informert om dem?
Det spørsmålet ble aldri satt på spissen. Storberget gikk av som statsråd i god tid før Stortinget behandlet 22. juli-kommisjonens rapport. Han trakk seg av hensyn til familien. Ikke som følge av beredskapssvikten.
Dermed ble det ikke fremmet mistillit mot Storberget i 22. juli-saken. Det ble heller ikke fremmet mistillit mot regjeringen. Og kritikken som ble enstemmig vedtatt, var vannet ut. Årsaken var ikke at opposisjonen kunne funnet en god begrunnelse for skarpere kritikk eller mistillit. Men Stoltenberg kom med en historisk beklagelse. Og alvoret var for stort. Opposisjonen var redd for å bli anklaget for å utnytte tragedien, særlig når Ap var så hardt rammet. Det ble viktig å stå sammen da punktum skulle settes.
Også Anundsen har beklaget. Mistillit fremmes likevel. Det er uttrykk for normalisering. Mistillit brukes igjen slik mistillit er blitt brukt de siste tiårene, nemlig av en opposisjon som vil kritisere og svekke en statsråd som har rotet det til for seg.
Men når kritikken i asylbarn-saken blir tøffere enn kritikken av svikten 22. juli, er noe galt. Kritikken av Anundsen blir i overkant sterk. Oppgjøret etter 22. juli ble dessverre for svakt.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.