- Verden holder pusten, sa Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius da han la frem det han håpet ville være siste utkast til en klimaenighet i Paris.

Som klimatiltak for å kutte CO2-utslipp, er det å holde pusten ganske kortsiktig. Det trengs noe mer varig.

Det er et sannhetens øyeblikk for klimaforhandlingene. Klimamøter har en tendens til å ende med drama. Og litt drama ble det lørdag kveld etter at ordet "bør" ("should") var byttet ut med "skal" ("shall") i et av punktene i det siste utkastet til avtalen.

Feilen ble forklart med søvnmangel. Den ble rettet. Og rett før 1930 lørdag kveld kunne Fabius dunke en grønn klubbe i bordet for å markere at Parisavtalen er vedtatt.

Klimaavtalen fra Paris blir allerede kalt historisk. Store ord sitter løst på en slik dag. Men avtalen legger grunnlag for en ny epoke i det internasjonale arbeidet for å bremse klimaendringene.

Dette er fem grunner til at avtalen vil være viktig:

1. Klimamålene skjerpes og avtalefestes

I København i 2009 ble det for første gang en uformell enighet om at temperaturstigningen skal holdes under to grader. Året etter ble det formalisert. Men det er først nå det er del av en avtale.

Samtidig er det kommet inn en formulering som å strebe etter å holde temperaturøkningen på ned mot 1,5 grader. Særlig for sårbare øystater er det viktig. For dem kan to graders oppvarming være for mye. Det kan gi en havnivåstigning de ikke kan takle.

Et 1,5-gradersmål fremstår som i nærheten av urealistisk med tanke på hvilke klimatiltak landene er villige til å innføre. På den annen side vil landene nå måle fremskrittene ikke bare mot to grader, men også mot 1,5 grader. Det kan øke realismen i faktisk å klare togradersmålet. Det kan bli krevende nok.

Temperaturmålet er også blitt konkretisert i to formuleringer. Den ene om at utslippene må nå toppen så snart som mulig. Den andre om at verden i andre halvdel av dette å århundre må bli klimanøytral, selv om ikke akkurat det ordet brukes i teksten.

2. Avtalen dekker alle land

Dette er den første klimaavtalen som dekker alle landene. Kyotoavtalen fra 1997 dekket bare verdens rikeste land. Den er blitt stadig mindre relevant ettersom utslippene er blitt større i fremvoksende økonomier som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika.

Avtalen i Paris betyr at det skarpe skillet som ble laget i 1992 mellom det som den gang ble definert som rike og fattige land, ikke lenger gjelder. Også den nye avtalen anerkjenner at det er forskjeller i verden. Men Kina og Saudi-Arabia blir ikke lenger sett på som på likefot med Afghanistan eller Tanzania.

Det var helt nødvendig å bli kvitt den gamle inndelingen hvis verden faktisk skal klare å bremse temperaturveksten til under to eller 1,5 grader. Selv om den rike delen av verden kuttet alle sine utslipp, ville ikke det være nok.

3. Avtalen bygger på 186 klimaplaner

Grunnlaget for avtalen er klimaplaner landene sendte inn i forkant av møtet i Paris. 186 av 194 land sendte inn slike klimaplaner. Landene har selv bestemt hvor ambisiøse de skal være.

Noe slikt er aldri skjedd før. Hvis planene gjennomføres og følges opp av nye tiltak, viser beregninger at temperaturøkningen i dette århundret kan bli på 2,7 grader, ikke tre-fire grader som tidligere anslag var.

Det er første gang verden nærmer seg en kurs der klimaendringene faktisk bremses.

4. Klimaplanene skal revideres hvert femte år

Landenes ambisjoner er ikke høye nok. Men klimaavtalen fra Paris etablerer et nytt regime for gradvis å skjerpe klimatiltakene. Hvert femte år skal landene enten bekrefte den planen de allerede har lagt frem eller skjerpe den. Avtalen er overraskende tydelig på at landene skal oppdatere klimaplanene sine. Den er også tydelig på at landenes klimamål skal bli strammere over tid.

Landene skal også hvert femte år i fellesskap gjøre en vurdering av om verden er på rett kurs for å nå de overordnede målene som er satt.

5. Det legges til rette for klimahandel

Stadig flere land innfører klimakvoter som virkemiddel for å få ned utslippene. Kina vil innføre et nasjonalt kvotesystem fra 2017. Det er allerede koblinger mellom ulike kvotesystemer. Avtalen legger til rette for at det kan bli mer av den slags klimahandel på tvers av landegrenser. Det skal utformes regelverk og systemer for å hindre at et utslippskutt regnes med i to lands klimaregnskap.

Uten et slikt felles regelverk ville det bli mer komplisert å utvikle karbonmarkedet, og det ville vært større usikkerhet om troverdigheten i det.

En stor overraskelse i den nye avtalen er at den også åpner for klimahandel tilsvarende den grønne utviklingsmekanismen - cdm - som kom med Kyotoavtalen. Cdm-ordningen har gitt rike land mulighet til å investere i klimatiltak i fattige og bruke utslippsgevinsten i eget klimaregnskap. Nå skal det lages et tilsvarende system for Parisavtalen.

For et land som Norge gir det mulighet til å love større kutt enn 40 prosent i 2030 gjennom investeringer i vindmøller, solenergi og andre klimatiltak i u-land.

Slett ikke verst

Samlet betyr dette at Parisavtalen gir en tydelig retning om hvor verden skal, nemlig til klimanøytralitet. Den etablerer et system for å skjerpe tiltakene for å komme dit. Og den legger grunnlaget for bruk av markedet for å lykkes.

Det er slett ikke verst.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.