«We’re only making plans for Nigel. He has his future in British Steel»

XTC

 

Tidligere denne måneden kom nyheten om at Storbritannias største stålprodusent, indiske Tata Steel, gir opp. De britiske stålverkene legges ut for salg.

Årsaken trenger ingen lure på. Det største verket, Port Talbort i Wales, leverer allerede stål til den britiske bilindustrien, men taper 11 millioner kroner hver dag, ifølge nyhetsbyrået Reuters. Skulle musikerne i gruppen XTC skrevet en sang om foreldres hang til karriereplanlegging på vegne av sine barn i dag, ville valget neppe falt på stålindustrien.

Da sangen om stakkars Nigel debuterte på listene høsten 1979, hadde det allerede gått utforbakke med British Steel i flere år. Etterhvert ble det ryddet opp, og et snaut tiår senere hadde Margaret Thatcher sørget for børsnotering. I 2007 ble virksomheten, da under navnet Corus, slukt av indiske Tata Steel som nå altså har fått nok.

Til dels illustrerer utviklingen i britisk stålindustri erkjennelsen som vokste frem på 1980-tallet om at næringsliv og politikk trives best hver for seg. Dels er utviklingen et resultat av et par tiår med intensiv globalisering, der produksjon ubønnhørlig flytter seg dit den er mest lønnsom. Men det er ikke bare det frie marked som tar livet av den vestlige stålindustrien.

Verden oversvømmes av billig stål fra Kina. Landet har, bare i løpet av de siste tre årene, produsert mer stål enn Storbritannia har gjort siden Den industrielle revolusjon, ifølge Reuters.

Det hadde vært vel og bra dersom denne produksjonen var lønnsom, men det er den jo ikke. Rundt 40 prosent av de kinesiske produsentene har for lav inntjening til å betjene gjelden, viser beregninger fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Stålsektoren er en del av det økonomiske mirakelet i Kina, som begynner å se mindre ut som et mirakel og mer som et stykke feilslått vestlig industripolitikk anno 1970-tallet. Store statlige industribedrifter som burde vært lagt ned, holdes kunstig i live. I en lang rekke industrier, inkludert papir og aluminium, holdes ulønnsom overkapasitet i gang med lånte penger.

I Vesten, der markedskreftene i større grad får virke, blir resultatet nedleggelser. Samt rop om høyere tollmurer og andre former for beskyttelse fra populister på begge sider av Atlanteren. Labour-leder Jeremy Corbyn vil nasjonalisere den britiske stålindustrien på nytt, noe statsminister David Cameron forståelig nok har avvist. Men regjeringen er utvilsomt under press for å foreta seg noe.

Planen til det kinesiske kommunistpartiet har lenge vært å basere mindre av veksten på industri. Men så kom finanskrisen og myndighetene trykket på gasspedalen for å holde veksten oppe. Bivirkningene av politikken begynner nå å bli svært synlige og skremmende, ikke bare for industrien i Vesten, men også for Kina selv.

Samlet gjeld i Kina er nå nesten 2,5 ganger større enn landets bnp. Før finanskrisen var dette forholdstallet under 1,7.

Jo lenger myndighetene venter med å stramme inn, desto større blir sannsynligheten for at det går galt. Kinesiske myndigheter har riktignok lansert flere tiltak for å få bukt med gjeldsveksten, men foreløpig til liten nytte.

For de 15.000 ansatte ved Tatas britiske stålverk er ikke alt håp ute – ennå. Ledelsen ved Port Talbot jobber blant annet med å finansiere en overtagelse av fabrikken.

British Steel har dessuten gjenoppstått. Financial Times kunne nylig fortelle at investeringsfirmaet Greybull Capital har kjøpt navnet samt en bit av Tatas europeiske virksomhet, for en symbolsk sum. Hvem vet, kanskje Nigel fortsatt har en fremtid i britisk stål?

Bård Bjerkholt er kommentator i Dagens Næringsliv

Hør mer om Kinas vekst i siste episode av DNs podkast «Finansredaksjonen»:

&lt;em&gt;DN Ekspress er et nyhetsbrev fra Dagens Næringsliv. Tips en venn om å få DN Ekspress rett i innboksen din til morgenkaffen eller bussturen, alle kan registrere seg &lt;a href="https://www.dn.no/kundeservice/min-side#nyhetsbrev"&gt;her&lt;/a&gt;.&lt;/em&gt;&lt;/p&gt;&lt;p &gt;&lt;strong&gt;&lt;a href="http://www.dn.no/dagensavis/"&gt;Les hele avisen&lt;/a&gt;&lt;/strong&gt;&lt;/p&gt;&lt;/field&gt;&lt;field name="byline"/&gt;&lt;field name="paid"&gt;true&lt;/field&gt;&lt;field name="enablerefereraccess"&gt;false&lt;/field&gt;&lt;field name="w8issuepage"&gt;2&lt;/field&gt;&lt;field name="fbfeed"&gt;false&lt;/field&gt;&lt;tag identifier="tag:tema@dn.no,2013:Storbritannia" relevance="1.0"/&gt;&lt;tag identifier="tag:tema@dn.no,2013:Industri" relevance="1.0"/&gt;&lt;tag identifier="tag:tema@dn.no,2013:N%C3%A6ringsliv" relevance="1.0"/&gt;&lt;tag identifier="tag:tema@dn.no,2013:P%C3%A5_innsiden"/&gt;&lt;/content&gt;&lt;/escenic&gt;</p></div>(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.