Regjeringens langtidsplan for Forsvaret er igjen i skuddlinjen. Særlig Venstre og Senterpartiet, men også Arbeiderpartiet har fått blod på tann etter høringene i Stortinget og lekkasjer fra interne regjeringsdokumenter i Klassekampen.
Det kan se ut som hele planen er i ferd med å spore av. Det fortjener den ikke. Men stilles de riktige spørsmålene?
Langtidsplanen er ambisiøs. Regjeringen mener det skal brukes 165 milliarder kroner ekstra på forsvar de neste 20 år. Det er ikke så langt unna forsvarssjefens forslag på 175 milliarder. Statsråden ville gjerne hatt mer, men risikerte på et tidspunkt mye mindre. Hun landet støtt.
Det er også banebrytende at planen tar hensyn til den forsvarsspesifikke kostnadsveksten, den reelle kostnadsveksten knyttet til anskaffelser og drift av forsvarsmateriell. Det er avgjørende for forsvarets økonomi fremover. En kjepphest for statsråden har vært å gjøre forsvarets økonomi bærekraftig, å sørge for en reell balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi. Planen skal være bedre faglig kvalitetssikret enn noen plan tidligere.
Det er likevel et sett av problemer som opposisjonen kan boltre seg i.
Det er for det første ikke mulig for eksterne å ettergå bærekraften fullt ut fordi planen ikke inneholder tilstrekkelig tallfesting. Dette forsøker nå særlig Venstre å borre i.
Planen sier ikke noe om årlig opptrapping, bare at nivået i 2020 skal være 7,2 milliarder kroner over dagens nivå. Det er teoretisk mange veier til en slik nivåheving, men det første svaret kommer i statsbudsjettet for neste år. Særlig Arbeiderpartiet er opptatt av at regjeringen leverer fra dag én.
Planen forutsetter en betydelig kostnadseffektivisering. Selv om størrelsene ikke er helt sammenlignbare, har forsvarssjefen forutsatt en interneffektivisering på 22 milliarder kroner mens regjeringen i planen skriver 38 milliarder kroner. At dette er ambisiøst, er åpenbart.
Det spesielle i situasjonen er at regjeringen samtidig som den fyller på med penger forlanger at man skal effektivisere. Det er lett å skjønne at det blir krevende. Noen mener det er som å tro på julenissen. Det kan vise seg å være en svakhet i planen.
Et annet punkt statsråden har sluppet lett unna med, er forslaget om bedre etterretningskapasitet i nord. Forsvarssjefen som altså hadde en større ramme i sitt forslag, gikk inn for billigere fly og vekt på ubemannede farkoster. Statsråden gikk inn for en mer kostbar og avansert løsning som sikrer både overvåkning og antiubåtkrigføring. Hva det maritime flerbruksflyet Boeing Poseidon P-8 reelt vil koste, er ikke offentlig kjent.
For særlig Venstre og Senterpartiet er angrepspunktet hva som skal skje med landmakten – hær og heimevern. Det er ikke uten grunn. Regjeringen setter av penger, men vil vente med investeringene i påvente av en ny utredning som er lovet neste sommer. Begrunnelsen er at man vil være sikre på å unngå feilinvesteringer.
Det har skapt stor usikkerhet og spekulasjoner. Venstre og Senterpartiet frykter at utredningen er et varsel om senere nedbygging av hær og heimevern. Begge partier sloss for et tradisjonelt og balansert forsvar som er på plass i hele landet.
Nå kan det være en god grunn til utsettelse og utredning. Det pågår en bred faglig debatt om hvilken rolle hær og heimevern skal ha i et fremtidig forsvar. Det er stor usikkerhet i faglige miljøer og det pågår en polarisert debatt offentlig. Enkelt sagt handler debatten om det er fornuftig med en tung mekanisert hær eller en lett og mobil hær som bedre kan virke sammen med andre deler av forsvaret.
Selv om regjeringen kanskje sparer litt penger på utsettelse, er det en genuin usikkerhet helt til topps i Forsvarsdepartementet om hvordan landmakten skal innrettes. Da kan en utredning faktisk være smart.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.