– Det er det, jeg leser nesten ikke bøker. Google.
– Og da kun selve snuttene som dukker opp, aldri artiklene det lenkes til.
– Haha, ja. Bare forsiden.
– Nattbordet sliter selv med konsentrasjonen. Donald Trump kan jo ha sagt noe helt vilt de siste fem minuttene. Må sjekke.
– Ja, konsentrasjonsevnen har klart blitt dårligere etter at han kom på banen.
– Men går hukommelsen langt nok tilbake til at du klarer å huske den siste boken du leste?
– Det er faktisk ikke så lenge siden. Geir Gulliksens «Historie om et ekteskap». Jeg hadde hørt kvinnelige kolleger snakke om den så lenge rundt kantinebordet at jeg til slutt ga etter. Det er jo på mange måter den ultimate boken for meg, som er så nysgjerrig på folks liv.
– Nysgjerrig på spesifikke personers liv, eller på det overordnede, hvordan vi er mot hverandre?
– Begge deler, egentlig. Jeg skulle ønske jeg bare kunne jobbe med ting som dette, dra hjem til folk og spørre hva de har til frokost, hvor ofte de har sex, hva som er meningen med livet.
– Det er en del fine detaljer i «Historie om et ekteskap». Som løpehanskene kvinnen får av sin elsker, men som hun ikke kan flagge som gave hjemme.
– Rammen med løpeturene fungerte veldig bra. Som en bieffekt begynte jeg å løpe mer selv. Jeg trodde etter hvert jeg var en sånn som løper mye. Ellers blir det mye podkaster, mange av de norske. Jeg opplever Tusvik og Tønne som skikkelig hverdagsmotivasjon. Og Valebrokk & Co som jeg kan lære noe av, den handler om ting jeg ikke driver med til daglig.
– De samme kvinnelige kollegene dine har kanskje også snakket om Lena Andersson og «Rettsstridig forføyning»?
– Nei, egentlig bare om Gulliksen.
– Leste du som barn?
– Da leste jeg masse, og trodde jeg skulle bli forfatter. Det er fremdeles den ultimate drømmen. Jeg skriver jo mye, men om jeg var forfatter... Da ville folk være stolte av meg. Linn Ullmanns «Når jeg er hos deg» inspirerte meg lenge. Det skjedde noe med meg, måten hun brukte ordene på. Det ga meg driv, det finnes ikke noe mer magisk enn å skrive slik.

Karine Thyness