– Inntil i går kveld var det Simon Sebag Montefiores «Jerusalem».
– «Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!» Din dom?
– Det er en forrykende og saftig fortelling, godt gjort når man skal samle flere tusen års historie i nærmest en romans form. For en som er interessert i historie, var dette veldig bra.
– Enda så vilt mye krig og spetakkel boken byr på, festet Nattbordet seg ved skildringen av hvordan noen svømmende unggutter på slutten av 1800-tallet oppdaget kong Hiskias inskripsjon i tunnelen til Siloamkilden.
– Ja. Og det er også en levende skildring av den nære fortiden, med israelske statsministre, generaler og forsvarssjefer, som er beskrivende frisk. Og Herodes' etterkommere, med kombinasjonen av politisk teft og utagerende kjønnsliv. slikt går jo aldri av moten.
– Er du generelt historieinteressert, eller har du spesialisert deg på en epoke eller område?
– Jeg har lest altfor mye om annen verdenskrig. Alf R. Jacobsen har jeg nesten kontinuerlig på nattbordet. Men jeg leser ikke bare sånt. Det siste året har jeg blant annet lest Lars Saabye Christensens «Magnet». Det er noen passasjer der jeg ikke kan gjengi nå, men der han beskriver et tankesett og en måte å se rundt seg som går dypt. Jeg liker norsk, den første jeg leste av Roy Jacobsen var ikke «Seierherrene», men fortsettelsen, «Vidunderbarn». Skildringen av alenemoren, barna og ikke minst sommerkolonien på Håøya var virkelig god.
– Roy Jacobsen er på en måte en arkivar over norsk fortid, som tar vare på en historie som ikke kan lagres på andre måter enn i romanformen.
– Og «De usynlige» og «Hvitt hav» beskriver en selvoppholdelsesdrift som folk i dag ikke har ... eller, de har den kanskje, men vet ikke om den selv. I går begynte jeg ellers på Man Booker-prisvinneren fra 2016, Paul Beattys «The Sellout», der en afroamerikaner i høyesterett prøver å gjeninnføre segregering i skolene.
– Hva fikk deg til å velge den?
– Jeg har to sønner som er opptatt av at jeg skal lese noe annet enn bare om krigen og fiske.

Leif Petter Madsen