– Akk. Der har jeg ingenting.
– Uff.
– Det blir nesten bare fag.
– Ditt eget fag, eller andres?
– Mitt eget, men det er jo ganske bredt. Men det blir mange rapporter og artikler om tilsetningsstoffer og toksikologi.
– Litt tilfredsstillende å kunne fosse gjennom tekster du ikke forsto et kvekk av for 20 år siden?
– Haha, ja, faktisk. Den siste romanen jeg leste må vel ha vært «Girl on a Train» av Paula Hawkins. Det fungerer da som en total avkobling.
– Hvordan blir det med påsken? Har du bunkret opp med klassiske romaner og skremmende krimfortellinger, eller blir det mest om gifter i villaks?
– Det blir mest om dioksiner, du! Jeg sitter i en arbeidsgruppe for det Europeiske Mattilsynet, og må bare lese om dette nå. Ellers går det mye i aviser.
– Har det alltid vært slik? Leste du også mye om tilsetningsstoffer i mat som barn?
– Som barn vokste jeg opp i Midtøsten og i Afrika, og pløyde meg gjennom kassevis av bøker. På engelsk, som er morsmålet mitt.
– Er du enig med Nattbordet i at de som bor i utlandet i dag, de jukser? Uten billige tellerskritt, internett og lavprisfly var utenlandsopphold mye mer hard core. Nå forlater man aldri hjemlandet helt, selv på de mest utsatte poster.
– Hah. Nå har jeg en mor i København og en far i Washington.
– For kort tid siden ville en slik familie holdt kontakten med noen brev i året. Og telefon hvis noen fikk infarkt. Kommer du på en bok som har betydd spesielt mye?
–«Last Chance to See».
– Av Bill Brys ... Nei, Douglas Adams!
– Ja, og zoologen Mark Carwardine. Den er veldig vittig.
– De reiser verden rundt for å se på utrydningstruede dyr «and make fun of them». Og boken fungerer slik den var tenkt, man blir jo enda mer glad i dyr av at så mange av dem er så ubehjelpelige.
– Jeg tenker nå på mennesket som er udugelig.
– Det finnes indikasjoner på det. Nattbordet anbefaler ellers «Stiff» – om menneskelikets kulturhistorie og «Bonk!», om dyrs tilsynelatende uforståelige sexliv, begge av Mary Roach. Ligger i samme nabolag som «Last Chance to See».

Anne-Katrine Lundeby