– Akkurat nå leser jeg «Sapiens», som så mange andre.
– Av Yuval Hariri, om hvorfor akkurat vår art av primatene danket ut de andre, delvis fordi vi kan fortelle fortellinger.
– Ja. Den er jo slik at leser man litt i den får man noe å tenke på i dagevis.
– Hans neste handler om hvordan menneskeheten slik vi kjenner den ikke kommer til å finnes om hundre år. Skal du starte på den etterpå?
– Jeg liker å veksle mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Og jeg hadde som forsett for en stund siden å lese flere klassikere, så da har jeg lest «Catcher in the Rye» og «1984».
– Mange oppgir at de slutter med klassikere i tyveårene.
– Jeg tenker at da gir man avkall på så mye! De er jo klassikere av en grunn. Jeg har tenkt på disse leselistene fra skolen, bøkene man «måtte» lese men der lesegleden ble farget av plikten. Jeg leste også nylig «To Kill a Mockingbird», mye fordi jeg også har lyst å lese oppfølgeren eller hva man skal kalle det, «Go set a Watchman» som kom ut helt nylig. Alt dette høres jo fryktelig highbrow ut, favorittforfatteren min er Isabel Allende. Hun er tung på adjektivene og metaforene, men bøkene hennes gir meg stor glede.
– Kommer du på en bok som virkelig har betydd noe for deg?
– «Mao, den ukjente historien» av Jon Halliday og Jung Chang. Lidelsene til kineserne var så overveldende, og fortellingen om menneskelig selvoppholdelsesdrift så gripende, det var virkelig en øyeåpner for meg.
– Hva leste du som barn?
– Roald Dahl! Foreldrene mine er norske og skotske, og Roald Dahl hadde norske foreldre, så jeg ble flasket opp på «Fantastic Mr. Fox». Og det var jo også mye Enid Blyton, Fem-serien og «De hemmelige syv».
– Hvordan står det til med konsentrasjonen? Må du, som Nattbordet, sjekke hvert 15. minutt hva Donald Trump har tvitret siden sist?
– Jeg klarer å konsentrere meg, men det er ikke å komme fra at telefonen trekker med alle sine hjernedøde små avbrudd. «Sapiens» har nok tatt tid å lese av denne grunnen. Med litt forrykende skjønnlitteratur er det lettere.

Inger-Louise Molvær