– Gratulerer med ny jobb som leder av Den norske Forfatterforening! Men hva har du på nattbordet?
– Øverst ligger en stortingsproposisjon om bokloven. Og en innføring i opphavsrett, uten at jeg husker nøyaktig hva den heter. Det høres kanskje kjedelig ut.
– Slett ikke. Sterke følelser og god driv! Men dette er den uunngåelige konsekvensen av å brenne for noe. Man ender opp med administrasjon og metanivå.
– Haha, ja. Jeg brenner for litteratur og litteraturformidling, og ender med å selv måtte skyve skjønnlitteraturen til nederst i bunken. Men jeg har andre ting som ligger der også, blant annet Mona Høvrings siste diktsamling «Jente med dødninghode».
– Mange lesere av denne spalte kunne godt tenkt seg å lese dikt, men vet ikke hvor de skal starte. Noen tips?
– Da er Mona Høvring et bra sted å begynne. Men nå er det egentlig litt skummelt å trekke frem navn som leder av Forfatterforeningen, kanskje. Man burde kanskje operere med ingen nevnt, ingen glemt.
– Huff. Her stiller man opp for fellesskapet og så må man plutselig ta slike forbehold. Noen bok som har vært viktig for deg?
– «Proletarka» av Fleur Jaeggy.
– Hvorfor.
– Jeg ble anbefalt henne av en kollega. Hun har tøffe brudd i språket, i korte, stramme romaner. Tre av dem er kommet ut på norsk. Hun er sveitser og skriver på italiensk.
– Hvordan startet lesingen for deg?
– «Mitt skattekammer»! Og så var det en del Donald, tenker jeg. Ikke så veldig spesielt.
– Nattbordet er besatt av en fornemmelse av utdatering. Hvordan konsentrere seg når man må sjekke hva Donald Trump har tvitret de siste femten minuttene?
– Å ja. Man kan få følelsen av aldri lenger å fordype seg. Det er derfor det er så fint med å lese bøker eller dikt. Nå er jeg ny på Facebook, men jeg skjønner at der er det et sug.
– Dagens voksne har tross alt blitt formet i en tid der mobiltelefon ikke eksisterte, og har derfor et sammenligningsgrunnlag. Men hvordan blir det for dem som aldri har opplevd det?
– Vi skulle vært mer motstandsdyktige.

Heidi Marie Kriznik