– Ah, nå er jeg en sånn som er innmari dårlig på navn.
– De kommer jo aldri på innkalling, disse bøkene. Er de først i hus trenger man sjelden huske hva de heter.
– Jeg har en om Romanovfamilien.
– Av Simon Sebag Montefiore?
– Ja, det blir i det hele tatt mye historie.
– Og er dette et område og en epoke du er lommekjent med ifra før?
– Nei, tvert imot. Her er kunnskapshølet simpelthen så stort at det må tettes igjen. I sommer har jeg ellers balet med «Sapiens» av Yuval Noah Harari, men etter å ha lest to tredjedeler la jeg den igjen i sommerhuset.
– Hva syntes du om den?
– Det var mange interessante perspektiver. Som hvordan mennesker ser ut til å ha vært sunnere og levd lenger som jegere og sankere, før hvete, mais og ris tok oss. Ikke at det er noe å gjøre med det nå.
– Den amerikanske historikeren Lewis Mumford skrev i sin tid en del om hvordan jeger- og sankerkulturen ofte forbindes med herskere og det kongelige. Kongen har fargerike fjær og spyd, bøndene fikk holde seg i ro, med mageondet og dårlige tenner. Som en i denne spalten sa: Kanskje hveten har domestisert oss, i stedet for omvendt.
– Jeg har ellers fått lest noe skjønnlitteratur ferdig i sommer. Den ene var «Den siste vikingkongen» av Jan Ove Ekeberg. Jeg synes det er fascinerende hvordan en journalist på tampen av karrieren begynner å skrive romaner, og denne fortellingen er godt jugd. Jeg liker bøker der historiske facts blandes med en innlevelse i hvordan man tenkte. Ellers har jeg oppholdt meg i Risør i sommer og lest «Uten vesentlig feil eller mangler» fra området av Linda Skomakerstuen, som også er siviløkonom.
– Kan du komme på en bok som har vært spesielt viktig for deg?
– John Irvings «Owen Meany».
– Det gir et bra rush første gang man leser den, og alt faller sammen på aller siste side!
– Ja. Jeg leste mye av Irving i 16-, 17-, 18-årsalderen. Hvordan han klarer å pakke sammen universet sitt, det persongalleriet … og av og til kan man føle seg som Owen Meany. SOM ALLTID SNAKKER I VERSALER.(Vilkår)

Tom Staavi