– Nå har jeg hatt ferie og har helt glemt hva boken het!
– Det hjelper ofte å starte i en annen ende. Er det for eksempel noen sjanger du er spesielt glad i?
– Ja. Når jeg leser, går det i kriminalromaner.
– Noen leser Jo Nesbø, kan man få inntrykk av.
– Ja. Den nest siste boken jeg leste, var nok av ham.
– Hvorfor, Langballe. Hvorfor leser folk så mye krim.
– Det er lett avkobling. Noe annet å lese enn sakspapirer.
– Ikke for gjenkjennelsens skyld, altså?
– Nei, det er for rekreasjonen.
– Noen skjulte krimperler? Snakker man om kriminallitteratur, blir det fort de samme navnene som sirkulerer. Men det må da være gufs og spenning av høy kvalitet der ute som den gemene hop ennå ikke har fått øynene opp for?
– Jeg tror ikke jeg skal driste meg til å gi noen navn.
– Kan du komme på en viktig bok? For de fleste av oss har de mest formative leseopplevelsene funnet sted mellom 15 og 25 års alder. Deretter går det nedover.
– Jeg husker jeg var ganske fascinert av romanene av Ulf Lundell.
– I «Tårpilen» er det en av skikkelsene som klager på at tatoveringer er blitt så vanlig, også blant pappagutter. Han sier noe om at «nå holder det ikke bare å ha tatovering, man må i tillegg fortelle at man har hatt den lenge, at man er ekte sjørøver». Og dette var på slutten av 80-tallet! Nå har jo annenhver person permanente dekorborder på sitt legeme. Kan du huske hva som tiltrakk deg med Lundells bøker?
– Han skildret vel den ungdommen vi opplevde da. Jeg har prøvd å lese dem i senere tid. Da var de ikke så givende.
– Hva med Bjørneboe?
– Han var jeg også fascinert av.
– Nattbordet fantaserer av og til om å lage en lesesirkel der norske ledere gjenleser ungdommens Bjørneboe-bøker. Klarer du å konsentrere deg når du leser?
– Ja, når jeg først setter meg ned. Men det er blitt mer sjeldent.
– Du må ikke sjekke Trumps tvitringer eller Yr.no i et bankende kjør?
– Nei, det går greit. Nå kom jeg forresten på hva den siste boken jeg leste var! «Løvetemmeren» av Camilla Läckberg.(Vilkår)

Jon Langballe