– Ja, der ligger alltid en haug … Jeg har så vidt begynt på Rune Christiansens «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen».
– Hvorfor.
– Jeg leste hans forrige, «Ensomheten i Lydia Ernemans liv». Jeg synes han er en utrolig flott, nærmest lyrisk forfatter. Den forrige jeg leste var Torkil Damhaugs «En femte årstid». Man skjønner på fortellingen at han er psykiater. Han er ikke bare flink til å skrive spennende historier, men til å skildre karakterer og relasjoner. Så de to er det jeg har holdt på med i det siste.
– Er dette vanlig for deg, nyere norske utgivelser?
– Ja. Når det gjelder krim har jeg en kone som er medlem av Riverton-juryen, så derfor sitter vi ofte med haugevis av krimbøker. Det kan bli litt mye, kanskje, men det er god tidtrøyte.
– Mens hun må lese rubb og stubb har du fordelen av en kompetent ledsager?
– Ja, hehe. Hun siler for meg, det er ganske praktisk.
– Merker du noen økning i grausamgehalten innenfor kriminallitteraturen?
– Det må jeg si, at Jo Nesbø gikk ganske langt i hans siste, «Tørst». Han burde kanskje passe seg litt. Men så skriver han for et internasjonalt publikum, der kanskje etterspørselen etter det riktig groteske er enda større. Men han har skrevet mye bra. «Snømannen», for eksempel. Men jeg har ikke sett filmen ennå.
– Kan du komme på en viktig, formgivende leseropplevelse?
– Bjørneboe, det var skjellsettende. Nå var jeg i riktig alder også, da jeg leste «Bestialitetens historie», på gymnaset. Jeg tør ikke ta bøkene opp igjen, av frykt for å bli skuffet.
– Kanskje vi skal være like redde for å ikke bli skuffet, men å bli revet med på akkurat samme vis som sist? Da blir man ikke så morsom å ha med å gjøre i selskapslivet.
– Haha, nei, det er sant, det ville vært ille. En grunn til å la dem ligge.
– Var dette noe du kom over på egen hånd, eller var dere et miljø?
– Hele vennegjengen ble kollektivt grepet. Det var lett å bli besatt.(Vilkår)

Ove Solum