–DET HAR VÆRT en søvnløs natt, men nå har jeg bestemt meg for å si det som det er, sier Rune Forsberg. Lukten av søtsaker siver inn i neseborene umiddelbart. Direktøren på Hval Sjokoladefabrikk i Sandefjord er smal i øynene.
– Jeg har sluttet å betale korrupsjonsbidrag, sier Rune Forsberg. – Nok er nok.
Hval Sjokoladefabrikk er en oppkomling på markedet for søtsaker i Norge, men på veggene henger det allerede diplomer og utmerkelser for god kvalitet. Det pussige er at Hval Sjokolade i stadig mindre grad finnes i norske matvarebutikker.
– Jeg var inne i tre kjeder, men nå er jeg ute igjen. Fordi jeg nekter å betale for å komme inn. Korrupsjon. Hva er forskjellen om Statoil betaler en arabisk sjeik noen millioner rett i lomma for å komme inn i et oljeland eller om jeg må betale for å komme inn i butikkjedene? Dette handler om rå makt. Og om at de store kjøper seg fri fra brysomme konkurrenter.
Forsberg trekker pusten.
– Kanskje på tide at folk spør seg om hvorfor utvalget er lite, hvorfor de ikke får det de vil ha og hvorfor maten er så dyr i Norge.
Falkejakt og champagne. Matvarene passerer den grønnkledde butikkmedarbeideren. Bip ... lettmelk. Bip ... kneipp. Bip ... kaffe. Tilsynelatende en helt vanlig handletur etter jobben. Men ikke alt i norsk dagligvarebransje er like tilforlatelig.
Med trusler om svartelisting presser de største kjøpmennene leverandører til å betale store kontantbeløp for å slippe til i butikkjeden. Er du generøs, kan du bli kvitt brysomme konkurrenter. Snakker du, risikerer du represalier. Og tilbyr du de nye vennene dine en vip-opplevelse under Formel 1-løpet i Budapest, skader det ikke. For historien om norsk dagligvarebransje er også historien om eksklusive gaver, falkejakt i Skottland, cruise i Middelhavet og fri flyt av champagne. Og om et system der noen få er blitt mangemilliardærer på kort tid.
Men hvem betaler til syvende og sist for moroa?
– Vi kan ikke annet enn å finne oss i det meste. Ellers ryker vi ut. Den eneste løsningen vi har, er å skru opp prisen på matvarene, sier en sentral leverandør i den norske dagligvarebransjen.
Kjøpmennene i Norge hevder de gjør landet billigere, men de sier ingenting om hvor billig maten egentlig kunne vært. Både kjøpmenn, fagfolk og produsenter Dagens Næringsliv har snakket med, vedgår at maten her i landet kunne vært langt billigere – hadde det ikke vært for de hemmelige ordningene i bransjen.
Listetopp. Han gir knapt intervjuer, og han liker ikke å snakke om pengene sine. Men da det amerikanske businessbladet Fortune i 2003 rangerte verdens rikeste under 40 år, havnet Johan Johannson på 12. plass, med en beregnet formue på 6,8 milliarder kroner. På 12. plass? I utposten Norge? Hvordan er det i det hele tatt mulig?
Johan Johannson er blitt rik på dagligvarehandel. Han eier 70 prosent av NorgesGruppen og styrer milliardbutikken sammen med faren Knut Hartvig og onkelen Torbjørn. NorgesGruppen er landets største dagligvarekonsern. 2000 butikker, flere av dem veldig nær deg.
Selvsagt vil tannkremselgere stå på ski med folk fra NorgesGruppen. Bare tenk deg faren for å rase ut av Meny, Kiwi, Spar, Joker og Ultra med et knips. Så man holder seg inne. Og strekker seg langt. Kanskje for langt noen ganger?
Liv og død. – Kan vi møtes på motellet utenfor Drammen?
Mannen i andre enden har motvillig gått med på å møte Dagens Næringsliv. Han har jobbet i dagligvarebransjen i mange år og hatt en rekke ledende stillinger. Han er ikke den eneste som ber om at samtalene skjer på avsidesliggende motellkafeer.
Leverandørene sier de er redde for represalier. For dem står det om liv eller død hvis én av grupperingene stenger dem ute, sier de.
Heller ikke sjefer i butikkjedene vil bli sett, og de ønsker ikke å snakke på telefon.
– Dette er en bransje der alle har noe på alle. Det finnes omtrent ingen som ikke har gjort noe de ikke skulle, tatt imot noe de ikke skulle ha tatt imot. Det er en slags lojalitet, sier en kategoriansvarlig hos en av de fire store kjedene.
Mannen på motellet utenfor Drammen uttrykker det slik:
– Det handler om så store summer at det er grunn til å være redd hvis man avslører noe og blir oppdaget.
Familiemakt. Norsk dagligvarehandel er unik. Markedet er begrenset til å handle om fire store enkeltaktører. Få andre steder på kloden har så få blitt så rike på å selge melk og brød til et lite folk.
Da Stein Erik Hagen nylig solgte siste rest av Rimi- og Ica-butikkene, fikk han drøyt seks milliarder kroner inn på kontoen. Odd Reitan er den tredje kongen på haugen. Konsernet hans, med Rema 1000 og Narvesen i front, er priset opp mot åtte milliarder kroner. Den siste grupperingen er Coop Norge, som kontrollerer hver fjerde dagligvarebutikk i form av Obs-, Prix- og Mega-kjedene.
Vårt daglige brød dreier seg om en årlig omsetning på i overkant av 100 milliarder kroner. Men det er ikke sikkert at det er ute i butikkene den vesle, norske kjøpmannsadelen tjener de fleste kronene sine.
I det skjulte har de mektigste kjøpmennene i Norge bygd opp et system av avtaler som henter inn flere milliarder kroner årlig. Et system der leverandører presses til å betale hemmelige pengebeløp for at kjedene skal interessere seg for deres varer fremfor andres. Et system som absolutt ingen må få vite om. Summene som betales inn, skifter stadig navn og er så godt som umulige å spore.
Resultat: høyere matvarepriser, dårligere utvalg og mindre konkurranse. «Du kjenner oss», lyder slagordet til Spar-kjeden. Mon det.
Aggressive møter. De tør ikke annet enn å være anonyme, men alle forteller samme historie: Det finnes en skjult verden i norsk dagligvarebransje.
I korte trekk forteller de følgende:
Unik maktkonsentrasjon gir kjedene mulighet til å utøve kraftig press på leverandørene. Presset fremmes ofte som krav om penger fra leverandørene, men det kan også hjelpe med et arrangement i inn- eller utland. Én etter én blir leverandørene kalt inn til kjedenes hovedkontorer. Møtene kan være svært ubehagelige og aggressive. De holdes alltid i de tre siste månedene før jul. Hvert år. I bransjen kalles forhandlingene bare «høstjakta».
De fire kongene utnytter posisjonen sin maksimalt. Truslene er utvetydige: Gi oss det vi vil ha, eller så ryker du ut til fordel for en konkurrent. Eller enda verre: Vi begynner å lage produktet ditt selv, bare under et annet navn.
Sikkert vel og bra dersom de knallharde forhandlingene førte til lave matvarepriser. Men både forskere og kjøpmenn på grunnplanet mener at det langt fra er tilfellet. Høstjakta dreier seg også om saker som sjelden når dagslyset.
For hva er det kjedene vil ha fra leverandørene?
Ikke bare lave priser. De vil også ha penger. Kontant betaling. Cash. Up front. Og det er ikke småpenger. Interne tall Dagens Næringsliv har fått tilgang til, gjør det mulig å anslå summen til over tre milliarder kroner i året.
Dyr inngangsbillett. Kontantsummene blir gitt mange navn: breddebonus, lengdebonus, lojalitetsbonus, toppbonus, linjerabatt, samarbeidsbonus– ukjente begreper for de fleste vanlige matvarekunder. Listen over de sinnrike systemene er det knapt noen som kjenner hele innholdet eller betydningen av. Vi kunne plusset på med utviklingsstøtte, prosjektstøtte, aktivitetsstøtte, vekstbonus, kategoristøtte, markedsstøtte, eksponeringsbonus ...
Én ting er sikkert, under hver eneste høstjakt dukker det opp noe nytt. Rett før jul ifjor, for eksempel, var det en kreativ innkjøpssjef som lanserte «rask tilbakemeldingsbonus». Leverandørene skulle ganske enkelt betale inn et visst beløp hvis en innkjøpssjef var flink til å ta telefonen med en gang den ringte. Hos Coop Norden må man betale store summer bare for å få lov til å komme til forhandlingsbordet. En leverandør forteller at han måtte ut med fire bonusmillioner før han overhodet fikk forhandle med Coop i Norge.
– En slags «entrance fee», konkluderer han.
Ja vel, kaptein. «Rask tilbakemeldingsbonus» har selskap av mange finurligheter. I 2003 betalte for eksempel sukkervaregiganten Kraft en «prosjektstøtte» på 1,7 millioner kroner knyttet til såkalte «foodprodukter» levert til NorgesGruppen. Prosjektstøtte er, ifølge flere kilder, en vanlig måte å kamuflere penger som går rett til topps i konsernene.
Eller kanskje leverandørene betaler for å få lov til å være såkalt «kategorikaptein». Utlagt: Du får dominere butikkhyllene med din vare, i den riktige «knipehøyden», mens en eventuell konkurrent som betaler dårligere, havner nederst mot gulvet.
Eller kanskje du betaler for å slippe konkurranse i det store og hele.
– Klart jeg kan betale for å få bort en konkurrent, bekrefter en konsernsjef hos en stor, norsk dagligvareleverandør.
Han vil, i likhet med de fleste, være anonym. For hvem ønsker å bli skutt når høstjakta starter neste år?
Da det i 2001 ble avslørt at Tine ga Rema bedre betingelser enn Coop, Rimi og NorgesGruppen på gulost, var helvete løs. Høstjakt i april. Trusler om utkastelse, svartelisting og boikott. Meierikjempen måtte ut med cirka 30 millioner kroner for å blidgjøre Remas konkurrenter. Mesteparten av beløpene var kamuflert som ulike bonuser. NorgesGruppen fikk mest, nesten 15 millioner.
– Vi måtte rydde opp, sier konsernsjef Jan Ove Holmen i Tine.
Han vedgår at deler av pengene fikk navn som prosjektstøtte, utviklingsstøtte og programstøtte.
– Motytelser, sier Holmen.
– Og det er vel helt legalt.
Ut og inn. Et konfidensielt notat fra NorgesGruppen viser hvordan det går dersom du ikke hopper når du blir bedt om det. Den amerikanske bleieleverandøren Procter & Gamble nektet nemlig å være med på bonuskjøret i 2003. Svaret kom kjapt:
«Minimalt samarbeid. Ingen kjeder skal inngå Joint Marketing avtaler. NB! Her er det viktig at alle står bak tiltakene i forhold til P&G», lyder notatet. Hvor det også påpekes at denne leverandøren «ikke er interessert i å investere» i et samarbeid for 2003 og at «sortimentet blir meldt ut av engros».
Hva Procter ikke ville være med på? Året før, i 2002, budsjetterte NorgesGruppen med en inntekt på 4,6 millioner kroner i diverse bonusinnbetalinger fra Procter. Men bleieprodusenten var bare en liten spurv i bonusdansen sammenlignet med Bama. 59,1 millioner kroner skulle frukt- og grøntleverandøren ut med i ulike bonusvarianter. Eller hva med Gilde? 34,5 millioner i bonusinnbetalinger, ifølge budsjettet. Ifølge det hemmelige notatet regnet NorgesGruppen med totale bonusinntekter på nesten 560 millioner kroner i 2002 fra dagligvareleverandørene. Og det var på grossistnivå, lenge før diskusjonen med de ulike butikkjedene overhodet hadde startet. Dessuten kommer bonusinntektene fra storhusholdning, bensinstasjoner og kiosker på toppen av dette igjen.
I 2004 var Procter inne i varmen igjen. Ingen i selskapet ønsker å snakke om tildragelsen i 2003, ei heller hva bleieleverandøren betalte for å bli tatt til nåde av NorgesGruppen.
En innkjøpssjef sier med et smil:
– Det koster mye å komme inn igjen. Da blir du tatt skikkelig hardt, som en takk for sist. På sikt er det billigst å holde seg innenfor.
Innenfor? Skitrening i Tryvannskleiva? Eller kanskje et cruise i Middelhavet sammen med noen Spar-kjøpmenn? Mer om det senere.
Skalkeskjul. På Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) sitter to forskere som studerer dagligvarebransjen. I ett og et halvt år har de gransket såkalt joint marketing, pengepotten alle leverandørene må bidra til for årlig å være med på en felles markedsføring i regi av kjedene. Kjedeaviser, reklameinnstikk, demonstrasjoner i butikkene, slike ting.
– Og det høres jo tilforlatelig ut, sier forsker Arne Dulsrud.
Likevel har forskerne slitt med å få folk til å snakke med dem om denne pengepotten, selv med løfte om full anonymitet.
– Vi spør oss om joint marketing-systemet tåler dagens lys. Det er store beløp som hver leverandør betaler til kjedene hvert år, og ingenting tyder på at alle pengene faktisk brukes på markedsføring. Tvert imot ser det ut til at joint marketing er et beløp som leverandørene må betale hvis de overhodet vil inn i butikkene. Jo mer de betaler, jo bedre plass får de i butikkhyllene. Markedsføringsbiten fremstår som et skalkeskjul, sier Jan Roar Beckstrøm.
– Med andre ord vinner ikke det beste produktet med lavest pris som forbrukeren vil ha, best plass, sier Arne Dulsrud.
De er ikke i tvil om hvem som taper på systemet.
– Det er deg og meg. Forbrukeren.
– På hvilken måte?
– På to måter: Når joint marketing må betales, tar selvsagt leverandørene dette med inn i sine kalkyler, og prisene blåses opp. For det andre: Disse pengene burde jo føre til at kjedene selger leverandørenes varer tilsvarende billigere til de enkelte butikkene. Det er tvilsomt om det skjer. Mye tyder på at ledelsen i kjedene tar disse midlene som ren inntekt, sier Arne Dulsrud.
– En veldig viktig inntekt, og stadig økende. Satt på spissen kan man spørre seg om kjedene egentlig ikke tjener penger på å selge varer, men på å kjøpe dem, sier Jan Roar Beckstrøm.
Forskerne anslår at kjedene får inn cirka en milliard kroner i året i joint marketing-midler.
– Vi synes det er oppsiktsvekkende at ikke Konkurransetilsynet har sett på dette, sier Arne Dulsrud.
I Danmark har konkurransetilsynet allerede gjort omfattende undersøkelser. I en ny rapport slår det fast at den omfattende ordningen med markedsføringstilskudd kan styrke de store, svekke de små og hindre fri konkurranse.
Positivitet. De største leverandørene uttrykker tilfredshet med systemet. De har råd til å betale den høye inngangsbilletten og har ingen spesiell grunn til å mistrives med at de mindre holdes ute. Men snakke om det?
– Nei, nei. Vi har et godt forhold til kundene våre, sier informasjonssjef Anne Gjemdal i Lilleborg, en del av Orkla-konsernet.
Det er også de store leverandørene som oftest blar opp for å sponse en tur på sine kjedekontakter.
For eksempel Colgate-Palmolive, som spanderer skikjøring og -kurs hele vinteren gjennom for kjøpmenn i NorgesGruppen. Kjøpmennene som møter opp i Tryvannskleiva, får også en påskjønnelse for å ha møtt opp til gratis moro. Mot slutten av vinteren drar de samlet til Beitostølen. Eller som ifjor, da hele gjengen ble fløyet til Svalbard. Fire dager med fullt opplegg. Alt spandert av Colgate-Palmolive.
Administrerende direktør Jens Berle i Colgate-Palmolive har ikke ønsket å svare på noen spørsmål fra Dagens Næringsliv.
– Det er klart at leverandører som betaler reiser og slikt, blir sett på som positive leverandører av enkelte kjøpmenn, sier eier av Bunnpris-kjeden, Trond Lykke.
Men han understreker at han ytterst sjelden blir med. Lykke er en av Norges største kjøpmenn.
Just mingle around. – Vi får jo mange tilbud. Vip-billetter til Formel 1-løp forskjellige steder. Blant annet fikk innkjøpssjefen vår tilbud om å bli med til billøp i New Mexico, noe han syns ble for drøyt. Et par av oppleggene jeg har fått invitasjon til, må ha kostet opp mot 150.000 per person. Kostbar relasjonsbygging, men kanskje vel så interessant for salgssjefer og marketingdirektører. Det er ofte flere av dem tilstede enn kunder på slike turer, sier Lykke.
Det er ett sted alle skal: Kitzbühel.
– Har du lyst til å bli kjent med noen i dagligvarebransjen, må du dra til Kitzbühel og se på Hahnenkamm-rennene i februar. Der er de alle sammen. Just mingle around, sier salgsdirektør Stein Henning Larsen i Diplom-Is.
Diplom-Is selv arrangerte i november rallytur på Golsfjellet. Først presentasjon av is-nyhetene for 2005. Så rally. Etterpå fikk alle hilse på Henning Solberg.
Ved alle sportsarrangementer av betydning er det fullt av sjefer fra dagligvarebransjen: OL i Aten, OL i Salt Lake City, i Sydney, Nagano, Atlanta, hvert år i Hahnenkamm-rennene i Kitzbühel, alpin-VM i St. Anton, fotball-VM, fotball-EM, fotballandskamper, ski-VM, med eksklusive restauranter, golfkurs, gratis drikke, vip-rom. Alt dekket og betalt.
– Det er ikke noe du vil gå glipp av. Du er jo helt konge ute på disse turene. Får et glass champagne bare du rekker frem hånden, sier en innkjøpssj ef i en stor matvarekjede.
– Jeg kunne reist hver eneste dag i året hvis jeg hadde villet, men jeg er jo nødt til å jobbe, sier driftsdirektør Jonny Sørå i Bunnpris i Trondheim.
Kontoret fullt. Bjørn Nymoen var i flere år en av de øverste sjefene i NorgesGruppen og satt i ledergruppen fra etableringen til han sluttet for fem år siden. Han opplevde de betalte turene som et stort problem:
– Så fort fotballandslaget spilte kamp i utlandet, var alle toppene borte. Jo lenger borte kampene var, jo flere dro. Sammenblandingen av business og privat, sponset hygge forundret meg veldig, sier Nymoen.
Innkjøpsdirektør Einar Vatne i Ica mener problemet er overdrevet:
– For endel år siden var slike smøreturer vanlig, men i dag er ikke dette en stor sak, sier han.
Det samme mener toppledelsen i NorgesGruppen. Andre er ikke like overbevist.
– Jeg har hjemmet mitt fullt av ting jeg har fått fra leverandører: skiutstyr, klær, tv, golfutstyr, video, forteller en innkjøpssjef, som mener han ikke skiller seg ut.
– Vi får alt. Flere ganger er jeg blitt tilbudt prostituerte, men det har jeg valgt å takke nei til, sier en annen.
– Det er bare slik det er, sier han.
Da det nærmet seg NorgesGruppens konsernsjef Sverre Leiros 50-årsdag, sendte daværende styreformann i NorgesGruppen ut en påminnelse om dette til leverandørene. Kort etter var det nærmest umulig å komme inn på Leiros kontor på grunn av alle gavene som strømmet inn.
Møter veggen. Mannen på motellkafeen utenfor Drammen har selv sittet og funnet på nye ting som leverandørene må betale:
– Det er jo ganske gøy. Appellerer til kreativiteten, sier han.
Men hvorfor er systemet slik? Hvorfor vil man ha penger tilbake fra leverandørene i stedet for å be om lavest mulig pris? Man kunne jo tenkt seg at leverandørene heller satte ned prisen på varene sine tilsvarende det beløpet de betaler kontant til kjeden.
– Det er én enkel grunn til at det ikke skjer, sier han, som så mange andre sentrale kilder i dagligvarekjedene: Dersom innbetalingene helt enkelt ble trukket fra på prisen, ville fakturaene blitt helt oversiktlige. Ledelsene i kjedene ønsker ikke det. De ønsker å legge overskuddet der de selv har kontroll, lengst mulig unna butikkene.
Sjur Gran fra Revetal utenfor Tønsberg, kjent som mannen med Norges fineste Meny-butikk, sier:
– Poenget er at det er helt umulig å sjekke. Det er så stort, og det finnes utrolig mange ulike avregningsmuligheter. Så lenge vi ikke får dokumentasjon hele veien, kan vi ikke være sikre. Vi møter veggen, får ikke innsyn.
Gran er en av de kjøpmennene som fortsatt eier sine egne butikker, men som likevel sorterer under NorgesGruppen og har forpliktet seg å følge deres innkjøpsordninger. Han regnes som en av Norges viktigste butikkeiere. Han legger til:
– Når det er sånn som nå, blir ikke vi private kjøpmenn fullt så enkle å ha med å gjøre lenger.
Opprørerne. En ekkel mistanke har nemlig fått stadig bedre hylleplass i NorgesGruppen. De selvstendige kjøpmennene tilsluttet Johannson-imperiet, er usikre på om de får sin del av milliardene fra leverandørene. De mistenker at Johannson-familien beholder mer enn den skal, at varene ut til kundene ikke blir så billige som de kunne vært.
Derfor har de gjort opprør og startet organisasjonen Kjøpmennenes Fellesskap. Kjøpmennene vil ha granskning. I flere år har det vært krangling og krav om innsyn. Det siste halvåret har det toppet seg med en meget intens brevutveksling, attpåtil trusler.
Midt i oktober stilte kjøpmennene familien Johannson følgende krav: Nå vil vi vite hva leverandørene faktisk betaler for å slippe inn i butikkene våre. Svaret kom ti dager senere: «Det er ytterst viktig at dette holdes konfidensielt», skrev styreleder Knut Hartvig Johannson.
Temperaturen steg ytterligere i slutten av oktober. Da fikk opprørerne med seg en av de aller viktigste skikkelsene i bransjen.
Sur sjef. Trond Lykke er toppsjef i billigkjeden Bunnpris, som har over 100 butikker rundt om i landet. Han er en av de frie kjøpmennene som er underlagt NorgesGruppen. Hovedkontoret ligger i Trondheim. For ikke lenge siden var konsernsjef Sverre Leiro i NorgesGruppen på besøk.
– Han var sur. Dunket kontrakten vår i bordet og sa de gode betingelse våre var opphevet. Alt måtte reforhandles, sier Trond Lykke.
Han hadde kort tid før meldt seg inn i opprørsforsamlingen Kjøpmennenes Fellesskap. Først da ble det alvor, sier flere. I tillegg til å være medlem av NorgesGruppen, kjøper Bunnpris-sjefen varer fra Johannson på grossistnivå for over én milliard kroner i året.
– Jeg er sikker på at besøket var en direkte følge av at vi gikk med i Kjøpmennenes Fellesskap. Nå skulle jeg straffes, ingen tvil, sier Lykke.
– Hvorfor meldte du deg inn?
– Penger, sier Trond Lykke.
Nettopp. Det ubegripelige systemet med hemmelige utbetalinger irriterer Trond Lykke.
– Én ting er å tro, noe annet er å vite. Nå vil vi vite at vi får det vi har krav på. Vi vil kreve at NorgesGruppen blir underlagt revisjon for å finne det ut, sier han.
Lykke er ikke den eneste som har fått merke at makten rår. Men først en liten tur til Parkveien 61 i Oslo.
Veldig kreative. NorgesGruppens hovedkvarter, sjette etasje. Stedet for mang en høstjakt. Selv etter å ha overført mesteparten av andelen sin i familiekonsernet til nevøen, er Torbjørn Johannson god for 230 millioner. Og det er han som uttaler seg på vegne av familien. Johannson forsvarer det intrikate systemet på det varmeste.
– Det gjelder å være kreativ, sier han.
– Jo flere elementer vi ender med, desto bedre er det. Så er det opp til leverandørene om de vil være med eller ikke.
– Det høres ut som en trusel?
– Det er det ikke.
– Hvor mye penger er det snakk om hvert år?
– Det er så sensitiv informasjon at det kan vi ikke gå ut med.
Johannson vil overhodet ikke diskutere innholdet i noen av bonussystemene, og han vil ikke legge frem regnestykker som viser at ordningene kommer butikkene og kundene til gode.
– Konfidensiell informasjon, sier han. Og legger til:
– Men jeg kan med hånden på hjertet bekrefte at alle får det de skal ha. Tillit er noe av det viktigste for oss.
– Pussig at dere sa opp kontrakten med Trond Lykke rett etter at han meldte seg inn blant opprørerne i Kjøpmennenes Fellesskap?
– De tingene har overhodet ingenting med hverandre å gjøre.
– Hva tenker du om at noen få kjøpmenn er blitt veldig rike på ganske kort tid?
– Jeg liker ikke å skryte. Men vi har vært flittige, nøkterne og målbevisste. Vi har aldri tapt én krone. Dessuten er vi gode på kreativitet.
Marsipanukule. Direktør Rune Forsberg på Hval Sjokoladefabrikk byr på en marsipanhval med sjokoladetrekk. Han tar frem en episode fra julen 2002. Den gangen var han inne i Rimi- og Ica-systemet med marsipankuler i løsvekt. Men i november måtte kulene hans brått ut av butikkene. Forsberg har følgende forkl#229 på det som skjedde:
– Årsaken var at Nidar hadde kjøpt seg plass i butikken for sin julemarsipan. Og så oppdaget Nidar at vi solgte for godt. Vi ødela for en av de store, dermed var det ut. Vi fikk komme tilbake i januar.
Forsberg forteller at hylleplassen har sin pris.
– Inngangsbilletten begynner på en halv million kroner, selv for en liten leverandør. Jeg husker godt beskjeden vi fikk fra Kiwi: «Ta med deg sjekkheftet, ellers trenger du ikke komme.» Hvorfor tror du noen få på toppen er blitt så rike på så kort tid? De melker systemet. Og det er bare blitt verre og verre, dyrere og dyrere, og ingen tør snakke om det. Selv regner jeg med at varene i butikk blir opp mot 12 prosent dyrere av disse korrupsjonsutbetalingene. Nå er det sånn at kjedene opererer med egne prislister på hva det koster å komme inn. Prislister på korrupsjon, så langt er det kommet.
Cruise og dus. Årets høstjakt er over. Rallykjøringen på Golsfjellet er slutt. Henning Solberg har kjørt videre. Mulighetene for falkejakt i Skottland er borte for denne gang.
Men snart er det renn i Kitzbühel. Og ski-VM i Oberstdorf. Og så kommer våren og nye golfkurs. Og rett før høstjakta setter inn igjen, har Spar invitert kjøpmenn og leverandører på cruise i Middelhavet. Innbydelsene er allerede sendt ut. De regner med å bli 1800 mennesker fordelt på to turer à fire dager. Vise frem nyheter, snakke med kjente, ta regningen. Skjønt, invitert?
Leverandørene må nok en gang betale den største delen av gildet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.