- Det er helt essensielt for oss - og barn spesielt - å oppleve det å være skikkelig sulten og bli mett, være iskald og så bli varm, kjenne på smerte, brekke et ben, sier Gunnar Breivik som  har vært rektor ved Norges Idrettshøgskole og er professor i samfunnsvitenskapelige fag.

Nytelse og beskyttelse

Han mener vi generelt er blitt et altfor nytelsesorientert og overbeskyttende samfunn. Dette står i sterk kontrast til den verden for eksempel kenyanske løpere lever i. Dagens Næringsliv har denne uken skrevet om bakgrunnen til verdens beste løpere fra Kenya. Oppsiktsvekkende mange er fra folkegruppen Kalenjin. Blant annet verdensrekordholderen i maraton, Wilson Kipsang. Han beskriver oppveksten sin og snakker om hva han tror har gjort ham god.

- Etter frokost ble jeg ofte sendt ut for å passe dyrene da jeg var ung. Jeg fikk ikke med lunsj eller vann og kunne løpe helt opp mot 70 kilometer om dagen, sier han til DN som også fulgte skolebarn som løp til og fra skolen og brukte friminuttene på å være i aktivitet.

I kulturen omfavnes smerten. Man lærer seg å takle å ha det ubehagelig. Resultatet er at minoritetsstammen kan skilte med en enorm bredde av verdensklasseløpere.

- Det er oppdragelseskomponentet i dette som er interessant. Helt fra disse er små barn har de vært i mye aktivitet fordi det er sånn verden er for dem. Slik er ikke verden for mange vestlige barn, og bredden med utholdenhetstalenter forsvinner.

Han mener vi ikke må mange år tilbake for å finne en tilsvarende kultur i Norge.

- Selvfølgelig har det ikke vært like ekstremt som i kalenjin, men i Norge har friluftsaktiviteter stått sterkt. Selv gikk jeg på ski til og fra skolen da jeg vokste opp. Det var normalt. Vi har hatt kultur for aktivitet i Norge også, og faktisk er det flere og flere som lengter litt tilbake, som ønsker å leve enklere, sier han.

Sognsvann som eksempel

Professoren synes sosiale aktiviteter vies for mye tid og oppmerksomhet, spesielt i barnehage og skole.

- Nå kommer mange barn hjem fra barnehage og er slitne etter masse sosial interaksjon, og har behov for å koble av. Men man rekreerer i spillverden i stedet for å være ute. Slik fortsetter det også oppover i aldersgruppene. Det offentlige må satse stort på tilrettelegging.

- Hva kan man gjøre?

- Et godt eksempel på noe som fungerer utmerket, er Sognsvann i Oslo. Der har man et vann man kan gå rundt, løpe, bade, trille barnevogn, rullestol. Det er stier som leder langt inn i marka. En diger parkeringsplass som aldri blir stappfull. T-bane til døra. Her er det tilrettelagt for aktivitet på alle nivåer, og det blir brukt, sier han.

Selv om livstilssykdommer stadig er et økende problem i den vestlige verden, så vokser det fram motkulturer der sunnhetsidealet dyrkes.

- Løp, sykkel og ski har hatt skikkelig oppsving de siste ti årene. Det tror jeg har mye med dette å gjøre. Mange føler nok man lever i en verden der man ikke helt vet hvem man er. Å trene hardt, eller gjøre noe ekstremt er et slags signal på at man vil bli bedre kjent med seg selv, teste grensene litt.

Breivik påpeker også at man som samfunn også kan ha godt av å ta flere sjanser.

- Vi må akseptere at barn kan brekke ben når de klatrer i trær. Som samfunn må vi også akseptere at vi går på nederlag hvis vi utvikler en kultur som tør.

Les også:
Kondisjonens mestere  (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.