(Rome/Towanda, Pennsylvania, USA) Sam Bullock børster støv av buksene etter å ha krabbet frem fra undersiden av en gammel traktor på den lille økologiske gården i landsbyen Rome nordøst i Pennsylvania. Han har stått imot et voldsomt press fra både storindustri og naboer de siste fem årene.

 

- Hvorfor vi ikke har leid ut rettighetene til olje og gass her? Fordi vi er ganske så sikre på at de kommer til å ødelegge vannet vårt, og vannet vårt er mer verdt enn pengene de tilbyr, sier han.

På gården han driver sammen med moren og broren, avler han frem økologiske kyllinger, griser, sauer og kyr. Han dyrker grønnsaker, selger egg og tapper 500 lønnetrær for sevje som han lager sirup av. Dyrene går fritt i store innhegninger og frodige villnis og uklippet gress omringer de små åkerlappene. På lokale markeder hyller flere av de faste kundene dem for å stå imot storkapitalen.

- Familien flyttet hit fra New Jersey fordi området utviklet seg til et forsted til byene rundt. Vi ville ha ro, stillhet og ren luft. Det er ganske trist det som skjer her nå, synes vi. Nå kan det ta 40 minutter å komme seg gjennom lille Towanda på grunn av alle lastebilene og arbeiderne. Før var du heldig om du traff på et rødt lys, sier Bullock.

Se bilder:

 

Brennende vann. Gassen som har skapt et nytt Klondyke på landsbygden i USA ligger 1600 meter under bakken, innkapslet i skifer som ligner på den man finner på badestranden Huk i Oslo. 1600 meter er langt under grunnvannsreservoarene i området, likevel har gasselskapet Chesapeake og norske Statoil i vår inngått et forlik med miljømyndighetene der de tar ansvar for forurensing av drikkevann. De mest spektakulære klagene handler om vann som inneholder så mye gass at det kan tennes på i det det renner ut av kranen.

I 2008 investerte Statoil 22 milliarder i et joint venture med Chesapeake, som er den største aktøren i skifergass i Pennsylvania. Investeringene er senere økt med nesten åtte milliarder, og i tillegg har Statoil kjøpt seg inn i skiferområder i Texas og Nord-Dakota. Ikke alt er gått helt etter planen. Forliket med myndighetene viser at det var mye Chesapeake ikke visste om jorden de skulle bore i, og lærdommen de har fått underveis føles dyrkjøpt for noen av beboerne i området.

 

Blendet av millionsjekk. Nede i den lille byen Towanda spiser legen Karen Saylor en rask middag på kafeen i den nedlagte jernbanestasjonen sammen med venninnen Jennifer Dibble og til sammen fire barn på vei til svømmetrening. Begge familienes liv er økonomisk forbedret av skifergassen, men i den før svært stille hovedgaten forstyrres nå middagsfreden av bråket fra enorme tankbiler fylt med rent vann, skittent vann eller sand som stopper og starter, bremser og akselererer.

- Du skal lete lenge for å finne folk noen som ikke ”har leid seg ut” her i området. Hvem sier vel nei til en sjekk med et sekssifret dollarbeløp, sier Saylor.

Eiendommen hennes rett utenfor Towanda er på 36 hektar. Familien fikk 2500 dollar for en acre, som er i underkant av en halv hektar, for å stille undergrunnen til disposisjon for gassutvinning. Det tilsvarer 1,2 millioner kroner, selv med dagens lave dollarkurs. De fikk vite at de kunne bruke området som før så snart brønnene var på plass, og at de samtidig var med på å redde USAs energiforsyning i overskuelig fremtid, redusere nasjonens avhengighet av Russland og Midtøsten og dessuten kutte klimautslippene ved at gass erstatter kull i kraftverk. I tillegg ville det skape en mengde nye, amerikanske jobber. Det var direkte egoistisk å si nei.

Oppkjøpene har ført til at det hittil er det er boret rundt 3000 gassbrønner i Pennsylvania, og at det er lagt planer for 50.000 de neste 20 årene. De ni selskapene som kjemper om gassen har gjennom avtaler med hver enkelt grunneier sikret seg tilgang til kvadratmeter etter kvadratmeter, og nå er det svært lite jord der rettighetene til olje, gass og mineraler under bakken ikke er leid ut for en tidsperiode. Selskapene beskriver området rundt de engang dovne landsbyene Rome og Towanda som det desidert mest lovende i det som kan vise seg å være verdens nest største gassfelt. Det strekker seg over de fire amerikanske statene New York, Pennsylvania, Virginia og Ohio.

Skifergass tilhører det som heter ukonvensjonell naturgass fordi man må bruke store mengder energi og kjemikaler for å utvinne gassen, i motsetning til for eksempel gass fra Nordsjøen som strømmer rett ut i rørledningene fra reservoarene og direkte til forbrukeren.

- Jeg liker ikke begrepet ukonvensjonell gass. Det får folk til å tro at man gjør noe rart eller dårlig, sier Brian Grove, Chesapeakes pressetalsmann.

Naturgass er langt mer klimavennlig enn kull, men kritikken mot skifergassindustrien begynner å bli massiv i USA. Det handler om lekkasjer av kjemikalier og boreslam, enormt vannforbruk og voldsomt med trafikk og støy. Likevel fortsetter utbyggingen i nesten alle delstater. På den andre siden av balansen står nemlig energisikkerhet, arbeidsplasser og skatteinntekter, harde realiteter som det koster ekstra mye å si nei til i dagens USA.

 

Miljøløfter. Brian Grove kjører oss gjennom et nettverk av nye grusveier, forbi en rekke halvferdige og nygravde rørledninger, til Foster-brønnen, oppkalt etter familien som leier ut jorden.

Skifergassbrønnen er nå 1768 meter dyp og boreekspertene er i fred med å sikte borekronen inn på det enorme horisontale skiferlaget dypt under landbruksjorden.

- Nå legges det til mer borerør. Tre rør skrus sammen og heises opp i riggen, roper Grove i det Terence Rodgers og Brandon Mesko drar til for å feste rørene. Støyen fra boret, dieselaggregat og pumper gjør det umulig å høre gjennom ørepluggene vi har blitt utstyrt med. Vi har nettopp gått på rist over en stri strøm av svart, glatt og tung boreslam som blir renset for skifersteinrester og sendt tilbake i tykke gummislanger opp i riggen og ned i dypet.

På boredekket har de boret rett ned i femten varme sommerdager. Nå, på dag atten, bores det for tredje dag sakte i slak vinkel. Om åtte til ti dager skal riggen flyttes til neste eiendom, slik den har beveget seg rundt i to og et halvt år. Dette er brønn nummer 224 for Chesapeake i dette området.

Skifergassindustrien kjemper for sitt rykte. Da New York State satte all boring på vent til en stor miljørapport var ferdig, fikk miljøarbeidet høyere prioritet.

Gassfeltet DN besøker er like stort som to fotballbaner, avgrenset med en halvmeterhøy kant av jord og stein. Hele området inni er dekket med plast under et tykt lag med grus, og skal fungere som en balje i tilfelle det skjer utslipp. I områdene der det jobbes ligger det i tillegg tykke gummimatter, for å beskytte underlaget mot de tunge maskinene.

- Det er tre lag med beskyttelse mot jordet under i hele området der det gjøres arbeider, viser Brian Grove.

- Man kan aldri unngå menneskelige feil, men man kan sikre seg mot alvorlige konsekvenser dersom de skjer, sier han, og lar de to erfarne oljearbeiderne feltansvarlig ”Onion” og boreinspektør Tom Harkins vise oss rundt.

- Har det alltid sett sånn ut her på feltet?

-Nei, nei, nei, småler boreinspektør Tom Harkins.

Harkins og Onion representerer den erfarne amerikanske oljeindustrien i Oklahoma. Foreløpig har de vært i Pennsylvania i to og et halvt år nå, fra første brønn ble boret. De er her for å lære opp Pennsylvanias egne folk.

- De er så opptatt av miljø her oppe. Vi er ikke blitt så grønne i sørstatene ennå, unnskylder Harkins seg.

Se bilder:

 

22 millioner liter. Mest problemer knyttes knusingen av skifer under bakken for å frigjøre gassen som gjemmer seg i lommer i steinen. Prosessen krever enorme mengder med vann, sand og kjemikalier, og alt må fraktes til avsidesliggende områder gasselskapenes geologer har plukket ut.

I skyggen av en åstopp like ved er en brønn ferdig boret, riggen flyttet ut, og knuseteamet rykket inn. Ved hjelp av hestekreftene til en mengde svære lastebiler som står og ruser motoren på rad og rekke, laserskutte hull gjennom borerøret og sammenhengende trykk fra 22 millioner liter med vann, sand og kjemikalier 24 timer i døgnet i to uker, sprekkes skiferlaget 1600 meter under bakken. Teknikken skal gi gass i rørene i opp til 30 år.

Kjemikaliene som sprøytes ned i undergrunnen skremmer lokalbefolkningen og har ført til en skog av lokale miljøgrupper, nettsider og debattinnlegg i aviser. Etter mye press har industrien laget en nettside der kjemikaliebruken i hver brønn skal gjøres rede for i detalj.

- Væsken består av absolutt mest vann. Fem prosent er finkornet, rund sand av to forskjellige kvaliteter og 0,75 prosent er kjemikalier, forklarer Grove.

0,75 prosent av 22 millioner liter væske er 165.000 liter kjemikalier. Per brønn. 90 prosent blir værende igjen under bakken selv om selskapene prøver å pumpe det opp.

- Mesteparten av kjemikaliene er der for å rense opp i rørene. Syren vi bruker reagerer med det naturlige innholdet i brønnen og kommer ut som salter, ikke syre. Det skitne vannet vi pumper opp er salt og klorholdig, forklarer han.

I Statoils eget informasjonsmateriale står det ikke 0,75 prosent kjemikalier, men to prosent. Det tilsvarer i så fall 440.000 liter kjemikalier per brønn.

Innbyggerne er usikre på effekten av kjemikaliene og gjennomhullingen av grunnfjellet, og motstanden er i ferd med å bli organisert. Todd O’Malley er advokat i regionhovedstaden Scranton, og er i ferd med å bli YouTube-kjendis og Chesapeake-advokatenes fiende nummer en. Advokatfirmaet hans søker aktivt etter flere ofre for skifergassen.

-Jeg representerer 12 eiendommer nå. Det er minst 81 som har rapportert om dårlig drikkevann bare i denne kommunen og rundt 45 i nabokommunen. Dessverre har gasseselskapene gjennom sine kontrakter gjort det umulig for oss å ta sakene til domstoler med jury. Vi må nøye oss med voldgiftssaker, sier O’Malley, og har følgende melding til Statoil:

-Hvis ikke Statoil vil ha ryktet sitt ødelagt av Chesapeakes operasjoner, bør de snarest sende over noen ingeniører som ser på det Chesapeake driver med, sier O’Malley.

Statoils informasjonssjef Bård Glad Pedersen sier at Statoil er i løpende dialog med Chesapeake om alle deler av driften.

Helge Lund, toppsjef i Statoil er likevel åpen på at det er utfordringer i skifergassindustrien.

-Jeg tror dette er en læringsprosess både for industrien og for myndighetene. Det er en ung industri. Vi i Statoil ønsker å være med på å prege denne utviklingen. Jeg tror de store selskapene - Total, Statoil, BP, Exxon og Chevron - etter hvert må overta mye av dette, for det er egentlig en industri som har mye av de samme kravene på seg som vår energiindustri, sier Lund til DN.

-Chesapeake er en de mest erfarne spillerne, og har vært en bra partner for oss så langt, sier Lund.

 

Overraskelser. I forliket Chesapeake inngikk med miljømyndighetene i Pennsylvania slås det fast at drikkevannet på 16 private eiendommer i Bradford County er forurenset av metangass fra gassutvinning. Med en eierandel på 32,5 prosent, betaler Statoil en tredel av boten på 900.000 dollar, og alle lignende saker. Flere av disse grunneierne varsler nå private søksmål mot Chesapeake og Statoil.

Chesapeake avviser at de har brutt noen lover, men innrømmer at det har dukket opp noen overraskelser underveis.

- Vi er uenige i vårt ansvar for en del av disse tilfellene. Noen av brønnene ligger for langt unna våre gassbrønner til at det kan være en sammenheng, andre brønner har hatt problemer med gasstilsig i mange år før vi kom til området. Pennsylvania har hatt problemer med vannforurensing i årtier på grunn av kullkraftverk og gruveindustri. Problemet kom ikke med skifergassindustrien, sier Grove.

Men i juli i fjor endret Chesapeake designet på gassbrønnene sine. I tillegg reparerte de en rekke brønner der beboerne i nærheten klaget. Chesapeakes begrunnelse er at det viste seg at det var ganske store mengder gass også andre steder under bakken, nærmere overflaten enn i skiferen. Denne gassen fra disse såkalt grunne reservoarer lekket opp i drikkevannsreservoarene langs kanten av borerøret, forklarer Chesapeake. Det nye designet har et ekstra lag med casing - rør og sement - ned til under nivået disse gasslommene ligger i.

-Etter at det ble innført har vi ikke hatt problemer med gasslekkasjer, sier Grove, og viser DN hvordan det ene stålrøret inni det andre med spesialsement i mellom, danner en tykk barriere mot jorden rundt de øverste delene av den 1600 meter dype brønnen, mens de lavere delene er beskyttet av først to, så ett lag.

Designet blir nøye beskrevet i forliket med miljømyndighetene, og Chesapeake blir pålagt å endre praksis.

Chesapeake har 95 produserende brønner i området og 128 brønner som er ferdig boret, men der skiferen ikke er knust. Brønnene venter på rørledning som kan frakte gassen fra brønnen til forbrukerne. Chesapeake har etter gjentatte henvendelser ikke svart på hvor mange av disse som ble ferdigstilt før brønndesignet ble endret.

Se bilder:

 

Nyfrelst miljøverner. På jernbanekafeen kaller Karen Saylor seg en nyfrelst miljøverner. Ettersom industrien har rykket inn er hun blitt redd for følgene gassutvinningen får for natur og vann. Foreløpig er hun likevel, som de aller fleste andre i byen, delt i synet på skifergassen.

- Det kan ikke stikkes under en stol at det har vært greit tjente penger så langt, sier Saylor, som ser at hele samfunnet har fått en vitamininnsprøytning både av pengene til landeierne og av alle arbeidsplassene gasseventyret skaper. Området var for kun få år siden sterkt rammet av nedgangstidene. Nå dukker det stadig opp nye jobber og ledigheten stuper.

Bare Chesapeake har betalt ut 1,5 milliarder dollar til landeiere i Pennsylvania, ifølge selskapet selv. Avsidesliggende Bradford County har lavest ledighet i hele delstaten viser offentlig statistikk.

- Men det har gått for fort. Trafikken er enorm og vi vet ikke hvor omfattende dette blir, sier Jennifer Dibble.

 

Dør til dør. Omfanget og verdien av skifergassen var langt fra allment kjent da gassjegerne gikk fra dør til dør og kjøpte rettigheter til små hager og store jorder, i byene og på landet, og i skog og under dyrket mark. Prisene landsbyfolket har fått for sine rettigheter varierer fra 50 til 7500 dollar per acre.

Og kontraktene har en detalj som ”tvinger” selskapene til å gå svært fort frem. De første kontraktene gjelder nemlig i utgangspunktet for fem år. Hvis selskapet ikke rekker å starte boringen før fristen går ut, må det forhandles igjen. Men avtalen er finurlig - hvis selskapet borer én brønn på tomten, holder de rettighetene til brønnen til den slutter å produsere, og kan dessuten bore mer på samme tomt. Kappløpet om amerikanske jorder er altså ikke over når kontraktene er signert, da starter kappløpet om varige rettigheter.

Når selskapene har sikret seg en brønn så mange steder mulig kommer riggen og knuseteamene tilbake der de startet. Hvis det er gass, borer de typisk fem brønner til i det opparbeidede feltet, og ikke før det har skjedd føres området rundt tilbake til normaltilstand, og frigis for eierne, slik de ble forespeilet da oppkjøperen banket på døren. Chesapeake antyder at det kan være snakk om rundt fem til ti år før de returnerer til områdene rundt Towanda og Rome.

 

En erf#229 rikere. Nå vet Karen Saylor hvordan det henger sammen, men det visste hun ikke da hun signerte.

- Det beste som kan skje er at vi kommer i forhandlingsposisjon igjen. Da vet jeg hva jeg er verdt, i stedet for å bli blendet av den tykke sjekken. Da vet jeg hva jeg skal kreve av kompensasjon, og hva vi skal skrive i kontraktene om varighet, tilbakeføring og risiko. Det ville faktisk være riktig så moro å gjøre det igjen, men det spørs. Riggene nærmer seg og det er to år igjen av avtalen vi har inngått, sier hun.

Tilbake til Sam Bullocks økologiske gård. Familien er tilbudt tilsvarende 1,3 millioner norske kroner for rettighetene til gassen under gården.

- Gasselskapet ringer oss ca. hver tredje måned. Prisen de tilbyr har gått litt opp og ned. Nå tror vi de forsøker å få oss til å tro at verdien går ned, så vi skal slå til. Det gjør vi ikke, sier han.

Se bilder:



Ved å pumpe vann, sand og kjemikalier ned i undergrunnen under stort trykk, får oljeindustrien tette bergarter til å sprekke opp slik at de kan avgi olje og gass.

 

Metoden kalles hydraulisk frakturering eller «fracking», og har de siste årene gjort det mulig å utvinne olje og gass fra store formasjoner som tidligere ble anset for å være uproduktive.

Fracking brukes nå intensivt av flere oljeselskaper på store olje- og gassholdige skiferformasjoner, særlig i USA. Statoil er kommet inn i tre store fracking-prosjekter:

 

1. Først borer riggselskapet en konvensjonell brønn mellom 1500 og 3000 meter ned i bakken, før de dreier borekronen og borer tilnærmet horisontalt ut i den olje- og/eller gassholdige formasjonen. Illustrasjonen er fra Nord-Dakota der det er skiferlag på to dybder.

2. Deretter setter riggselskapet ned foringsrør i den horisontale delen av brønnen for å gjøre den tett og hindre at væske lekker ut i frackingprosessen og etterpå. Spesielt i grunnvannsspeilet prøver selskapene å gjøre brønnen så tett som mulig, for å hindre forurensning av grunnvannet.

3. Under frackingprosessen pumper oljeselskapet og dets kontraktører ned en blanding av vann, sand og kjemikalier under stort trykk for å få formasjonen til å sprekke opp. Trykket kan være på opptil 15.000 psi. Det går med enorme mengder vann per frackingjobb. Sanden i blandingen setter seg i sprekkene som dannes, og hindrer seg at formasjonen lukker seg igjen.

4. Store deler av frackingblandingen forsvinner ut i formasjonen. Resten av avfallsvannet er giftig og må enten resirkuleres og brukes igjen, eller dumpes på forsvarlig vis.

5.Oljen og gassen strømmer ut fra det oppsprekkede reservoaret, og kan produseres på vanlig måte.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.