Styreleder Svein Rennemo i Statoil forsvarer i et leserinnlegg i Aftenposten nok en gang styrets holdning om at dagens utbyttenivå skal opprettholdes.
«Å betale utbytte reflekterer vårt syn på langsiktig markedsutvikling og bekrefter vår tro på fremtiden for Statoil,» skriver Rennemo i leserinnlegget.
Tro er et interessant valg av ord. Rennemo vet like lite som resten av oss hvordan oljeprisen skal utvikle seg fremover. Det vi vet er at Brent-oljen i dag handles til rundt 65 dollar fatet. Lytter man til oljeekspertene fremstår det som om oljeprisen kan både gå opp og ned fra dagens nivå. Men Rennemo og resten av styret i Statoil baserer åpenbart selskapets utbyttepolitikk, som innebærer en årelating av selskapets balanse på 23 milliarder kroner i året, på at oljeprisen skal opp.
Rennemo går av som styreleder i Statoil i starten av juni. Selskapets aksjonærer gjør dermed klokt i å ikke legge for mye vekt på hva den avtroppende styrelederen lover om utbyttet. Det skal velges en ny styreleder og nye styremedlemmer kommer også inn. Det vil ikke være unaturlig at det nye styret må gjøre en selvstendig vurdering av selskapets utbyttepolitikk. Den vurderingen vil trolig bli påvirket av signaler fra største eier staten.
Statoil-styrets innbitte forsvar av utbyttet minner påfallende mye om Seadrill-styrets forsvar av utbyttenivået. I august 2014 lovet Seadrill-styret at det ekstremt høye utbyttenivået på en dollar per aksje i kvartalet var bærekraftig i det minste ut 2015 og trolig godt ut i 2016, og det selv uten av markedet bedret seg.
I november, etter at John Fredriksens høyre hånd og «Mr Dividend himself» Tor Olav Trøim hadde gått av, sjokkerte Seadrill-styret med å strupe utbyttet 100 prosent på ubestemt tid. Aksjekursen kollapset.
En rekke analytikere er bekymret for at dersom Statoil opprettholder dagens utbyttenivå vil trolig hele inntjeningen gå med til å dekke utbetalingen. Selskapets kontantstrøm etter utbytte vil trolig være negativ. Et sentralt spørsmål for det nye styret vil være hvorvidt dette er forsvarlig kapitalstyring. Spørsmålet blir ikke mindre viktig gitt at Statoil er i ferd med å bli det oppstrømselskapet med høyest gjeldsgrad.
Vi vet at det foregår en «chicken race»-lignende konkurranse mellom de store oljeselskapene om å ikke være det første til å kutte utbyttet. Den som ender opp som kylling, og kutter i utbyttet, vil oppleve en kollaps i aksjekursen. Man må ha forståelse for at Statoils styre ønsker å unngå dette.
«Å la være å betale utbytte vil ikke bidra til bedre lønnsomhet, men tvert om ødelegge verdier ved at Statoil blir en mindre attraktiv aksje og at verdien til selskapet reduseres,» sier Rennemo i leserinnlegget.
Man kan mistenke aksjonærene i de store oljeselskapene for å kreve et vedvarende høyt utbyttenivå nettopp for å hindre at ledelsen i oljeselskapene søler bort pengene på investeringer som gir en avkastning under avkastningskravet. I årevis tillot aksjonærene at oljeselskapene investerte i prosjekter som ga svak avkastning, men dette tok en brå slutt for et par år siden da aksjonærene fikk trumfet igjennom kravet om større utbytter og lavere investeringer. Aksjonærene bandt ledelsen i oljeselskapene til masten.
Men siden mange oljeselskaper nå har en negativ kontantstrøm etter utbytte er det også slått hull i skuta.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.