Den nasjonale lakesfjorden Bøkfjorden ved Kirkenes i Finnmark har fått store nye slambanker av avfallet fra gruvene i Sydvaranger, som også inneholder store mengder kjemikalier.

Som å dumpe en tanker i fjorden hver uke

- Hvis oljeindustrien hadde søkt om noe i nærheten av det gruveindustrien gjør ville det blitt ramaskrik, sier Jan Helge Fosså i Havforskningsinstituttet.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Gruveselskapene rykker inn i Norge for å lete etter mer eller mindre sjeldne mineraler og metaller. Prisene på kobber, jern og stål er mangedoblet siden norske gruver ble lagt ned. Nå letes det både i gamle gruveganger og i urørte områder.

Nærings- og handelsdepartementet finansierer en kartlegging av ressursene over fire år.

Les også: Gruveselskapene rykker inn i Norge

- Det enkleste og billigste er å kaste det på havet, slik man alltid har gjort med dritt. Forsker Jan Helge Fosså
Mange av selskapene som ønsker å starte opp nå, søker om å bruke sjødeponi. Det betyr i praksis at restavfallet blir dumpet i nærmeste fjordarm. Med SV i regjering og en sterk miljølobby har godkjenningene latt vente på seg, mener bergindustrien selv, men flere steder forberedes likevel driften for fullt.

- Hvor er logikken?
Havforskningsinstituttet er sterkt kritisk til den norske praksisen med sjødumping, som i stor grad forsvares av Klima og forurensingsdirektoratet (Klif).

- Slik som dette utvikler seg er det en av de største miljøsakene i kystnorge fremover. Det er en oppvåkning i gruveindustrien og de ønsker å gjenåpne, doble og tredoble produksjonen. Forutsetningen deres er at avfallet kan gå på sjøen. Det enkleste og billigste er å kaste det på havet, slik man alltid har gjort med dritt, sier forsker og marinbiolog Jan Helge Fosså ved Havforskningsinstituttet til DN.no.

 


- Miljøverndepartementet har bedt Klif om å sørge for at det blir ryddet opp i gamle forurensingssynder i industrifjordene, og beregnet at det koster en til to milliarder kroner. Samtidig tillater Klif nye gigantutslipp som medfører at betydelige deler av en nasjonal laksefjord nærmest kveles. Det betyr at norsk gruveindustri skjer med utslippstillatelser som er helt utenkelig for offshore-industrien. Hvor er logikken, spør Fosså.

De tre mest aktuelle gruvesøknadene nå handler alle om dumping i nasjonale laksefjorder, som skal være omfattet av et spesielt vern mot forurensing.

- Bruken av sjødeponi er den normale deponiformen i norsk bergindustri, og har vært det i ualminnelige tider. Nussir-sjef Øystein Rushfeldt

En tanklast i uken, året rundt
Selskapet Nordic Mining søker om å få starte gruvedrift i Engebøfjellet i Sogn og Fjordane og dumpe avfallet i Førdefjorden. Her planlegges det dumping av mange millioner tonn hvert år i 40-50 år.

Mengdene som skal dumpes tilsvarer det som slippes ut av borekaks fra cirka 2500 prøveboringer etter olje, eller at en tanker på 100.000 tonn dumper hele lasten i fjorden en gang i uken gjennom hele året, har Havforskningsinstituttet beregnet. Ingen vet hvilke kjemikalier som kommer til å slippes ut, siden den industrielle prosessen ikke er klar.

I Repparfjord i Finnmark vil Nussir starte opp igjen en gammel kobbergruve og avfallet de vil de slippe ut i fjorden er ifølge selskapets egen konsekvensutredning laget av Akvaplan Niva, så giftig at verdiene er langt over Klifs verste grenseverdi for forurensing, og må blandes ut fem-seks ganger for å kunne nå akseptable verdier.

Nussirs administrerende direktør Øystein Rushfeldt mener imidlertid at den lesingen av rapporten innebærer er en misforståelse av typen kobber.

- Bruken av sjødeponi er den normale deponiformen i norsk bergindustri, og har vært det i ualminnelige tider. Nesten all gruvedrift i dag har det, utenom Titania som ble skremt på land av Bellona på 80-tallet. Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skulle få lov til det, sier Rushfeldt.

Hvis oljeindustrien hadde funnet på å søke om noe lignende hadde det blitt ramaskrik. Jan Helge Fosså

I Sydvaranger gruve ved Kirkenes i Finnmark slipper de gjenåpnede gruvene store mengder avfall rett ut i Bøkfjorden, som i store områder begynner å bli fyllt opp. Etter å ha blitt tatt for ulovlig kjemikalieutslipp i åtte måneder fikk selskapet godkjenning for utslipp av det samme kjemikaliet. En annen søknad ble imidlertid trukket tilbake etter at selskapets egne rapporter viste at stoffet var svært giftig for livet i sjøen.

De siste dagene har avisen Finnmarken tatt opp saken igjen: Miljømyndigheter presset i kne av LO

Helt andre regler enn oljeindustrien
- Gruveindustrien bruker og søker om å bruke gifter og kjemikalier man ikke lenger bruker i oljeindustrien. Det er svært strenge krav til utslipp langt til havs. Setter man krav så finner industrien løsninger, sier Fosså.

Mens dumping av avfall på land er strengt regulert, er dumping fra land til sjø omfattet av få regler og lover.

- Utenfor stuedøren er det greit, men ikke til havs. Hvis oljeindustrien hadde funnet på å søke om noe lignende hadde det blitt ramaskrik, sier Fosså, og legger raskt til at det ikke vil skje.

- Hvorfor skal gruveindustrien behandles annerledes. Hvorfor pålegges ikke den samme type klassifisering av kjemikalier som i oljeindustrien, de samme reglene for testing og sikring, og konsekvensutredning etter en bestemt mal? Skal politikerne ta fornuftige beslutninger må alle slike analyser på bordet, sier Fosså.

- Det som også er spesielt med norske sjødeponier er at de ligger på grunt vann. Mads Løkeland, Naturvernforbundet

- Ikke snuble i starten
Foreningen Norsk Bergindustri er åpen på at gruvedriften medfører inngrep i naturen - enten under bakken eller i dagbrudd. I tillegg er det svært lite av massen som tas ut som er det man leter etter. Rundt 98 prosent er restmaterialer som må deponeres, ifølge bransjeforeningen.

 

- Det har nesten ikke vært gruvedrift i Norge de siste 30 årene, nå startes det igjen, og da er det jo viktig å ikke snuble i starten, sier Mads Løkeland, som følger gruveoppblomstringen i Naturvernforbundet.

Forbundet har i likhet med Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet og Fiskarlaget kommet med innsigelser mot sjødeponier.

Norge er ifølge en oversikt fra International Maritime Organisation (IMO) ett av få land i verden som fortsatt bruker sjødeponi. De andre er Tyrkia, Indonesia, Papua New Guinea og Filippinene.

- Det som også er spesielt med norske sjødeponier er at de ligger på grunt vann, sier Løkeland.

Det gjør at forurensingen sprer seg raskere, ettersom vannutskiftingen er størst i de øverste lagene med vann.

Ikke lønnsomt uten?
- En utredning om ressurser i Nord konkluderer med at det ikke er mulig å drive der oppe uten sjødeponi – det er jo veldig bakpå da, vil jeg si, sier Mads Løkeland

Nussir som i lang tid har jobbet for å starte opp igjen kobbergruven i Repparfjord i Finnmark, har skrevet til myndigheter at det koster minst 1,3 milliarder kroner å opprette et landdeponi mot syv millioner kroner å opprette et sjødeponi. Naturvernforbundet mener det finnes flere alternativer som gruveindustrien ikke vurderer.

- I denne saken er for eksempel ikke avfallsminimering gjennom alternativ bruk av restmaterialene vurdert, eller et system med et mindre midlertidig landdeponi og deretter tilbakefylling i gruvene er ikke vurdert. Dette er vanlig praksis i andre land, sier Løkeland.

Les også: Gruveselskapene rykker inn i Norge

Sliter med miljølobbyen

Her kan du selv lese konsekvensutredningen Akvaplan Niva har laget for Nussir i forbindelse med kobbergruven i Repparfjord. (Ekstern lenke)

Debatt Stengt 

Nattestengt 2300-0700: Debatten i DN er stengt mellom klokken 2300 og 0700. Vi ønsker deg velkommen tilbake.