­

Rådet overleverer fredag det norske bidraget til et EU-prosjekt om veien til lavutslipps- samfunnet, til klimaminister Tine Sundtoft (H). Rådene r undt i Europa består, helt bevisst, av aktører som vanligvis ikke samarbeider, med variert fagbakgrunn.

– Det mest overraskende med rapporten er kanskje at alle klarte å bli enige om noe såpass konkret, sier Olav Øye i Bellona, som sammen med Zero og Norsk institutt for vannforskning (Niva) har ledet og koordinert arbeidet. Andre medlemmer av gruppen på 18 er blant andre ansatte i Statoil og Norsk olje og gass, Statkraft, Cicero og Sintef. De ser for seg et Norge som om 35 år har kuttet utslippene våre med 90 prosent sammenlignet med 1990-nivå.

1. Rapporten er skrevet tilbakeskuende, som om vi var i 2050. Er det et scenario eller en drømmevisjon?

– Man kan lese det som et realistisk scenario. Mesteparten av teknologien i visjonen eksisterer allerede. Utviklingen går veldig fort – hvis du for eksempel ser utviklingen for elbil fra 90-tallet til i dag, og så bare på de siste 5 årene, så ser man at det går enormt fort. Det er faktisk 35 år, eller en hel generasjon til 2050. Kanskje går det enda fortere? Kanskje tar vi for lite i? Vi viser i rapporten at det er veldig mange måter å nå lavutslippssamfunnet på.

2. Hva skal det foreslåtte fremtidsombudet gjøre?

– Ombudet skal holde politikerne ansvarlige, og minne dem om hva de har vedtatt. Det skal også forklare overfor befolkningen hvordan ting henger sammen, og slik bidra til en helhetlig, klima-, miljø- og energipolitikk.

3. Det ligger en rekke kreative forslag i visjonen, som en politisk «elbil-pakke» til miljøvennlige skip. Har hver aktør sneket inn sine beste ideer? Og kommer det frem noen åpenbare ting som man burde ha tenkt på for lengst?

– Representantene har perspektiver fra sin organisasjon, men jeg vil ikke si at det bare er kjepphester til enkelt­organisasjoner. Jeg vil trekke frem utviklingen av en fangst- og lagringsøkonomi for CO2, der vi bruker kompetansen vi allerede har. Det er en mulighet for Norge. Og forurenser betaler-prinsippet er viktig – vi må oppmuntre til forbruk og aktiviteter som har lavt fotavtrykk og gjøre det vanskeligere å forurense.

4. Det kan virke urealistisk at vi skal bli bevisste miljøeffekten av å fly på ferie og se det som negativt at «alle» eier sin egen bil og hytte. Hvordan kommer vi til delingsøkonomien som beskrives?

– Det ene er at prisen på et produkt skal gjenspeile klima­avtrykket. Andre ting har allerede begynt å skje – i Oslo utvikler det seg deleordninger for biler, og gjennom C40-initiativet har verdens metropoler tatt klima­ansvar under lederskap av blant andre tidligere New York- ord­fører Michael R. Bloomberg.

5. Prosjektet sier lite om finansiering av tiltakene. Hvordan skal man tolke det?

– Det sier visjonen ingenting om. Da hadde det nok tatt mye lengre tid å bli enige. Men investeringer i teknologi og nye markeder krever ofte statlige inngrep.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Les hele avisen