– Kostnaden ved et knefall er stor. Det er ikke noe mer Norge kan gjøre uten å oppleve et fullstendig sammenbrudd i egne prinsipper, sier Journalisten-redaktør og mangeårig utenriksjournalist Helge Øgrim til NTB.
Sammen med tidligere NTB-journalist Kjell Arild Nilsen har han skrevet boken «Kina vs. Norge. Den ukjente historien fra Maos nei til dagens krise».
Det iskalde forholdet mellom Norge og Kina i kjølvannet av at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris i 2010, er viet stor plass i boken.
Øgrim og Nilsen frykter en offisiell, norsk beklagelse for tildelingen, slik Kina krever, vil etterlate et inntrykk internasjonalt av at Norge ikke lenger står opp for menneskerettighetene, og at Nobelkomiteen ikke er uavhengig.
Får støtte
Mange norske stemmer har ment at Norge må gjøre mer for å blidgjøre Kina. Men bokforfatterne får støtte for sitt syn fra professor Andrew J. Nathan fra Columbia University. Verden vil merke seg det hvis Norge tilpasser seg Kinas krav, mener han.
– Det vil åpenbart ødelegge Norges ry som forsvarer av demokrati, integritet og uavhengighet, sier han.
Det vil også skremme andre fra å utfordre Kinas regjering, frykter Nathan.
Nilsen og Øgrim mener Norge må holde fast ved sine prinsipper, og skriver at «det er bedre å utstå kjeft og represalier enn å bøye seg for presset».
– Det er åpenbart at det må være riktig strategi, sier Nilsen.
Dagens Næringsliv har tidligere avslørt at norske myndigheter i 2013 arbeidet med et såkalt ikke-notat for å blidgjøre Kina, men dette ble stanset på politisk hold.
Avlyttet?
Forfatterne beskriver også det kinesiske presset mot norske myndigheter før pristildelingen. Sentrale aktører tror i dag at kineserne visste hva som kom.
– Da vi kom på andre siden av sommeren, fikk jeg et klart inntrykk av at intensiteten måtte skyldes at de visste, sier Ap-leder Jonas Gahr Støre i boken.
Han var utenriksminister i 2010.
– Vi vet jo i disse dager at stater har intensjon og kapasitet til å finne ut, sier han.
De mange advarslene fra Kina gjorde også norske diplomater mistenksomme med tanke på at kineserne visste hvem som ville få prisen, har VG tidligere skrevet.
Bokforfatterne nøyer seg med å konstatere at antakelsen om avlytting foreløpig er spekulasjoner.
Maos nei – så ja
Ved hjelp av UDs arkiver forteller Øgrim og Nilsen historien om forbindelsene mellom Norge og Kina etter at kommunistene tok makten i 1949. Historien er preget av gradvis økt samkvem, men også hyppige kriser.
Den første kom alt på 1950-tallet. Norge var tidlig ute med å anerkjenne Kina, men det gikk nesten fem år før Kina aksepterte anerkjennelsen. Det skyldtes at Mao Zedong selv sa nei, fordi Norge stemte avholdende i FN i spørsmålet om Maos folkerepublikk skulle ta over Kinas plass i Sikkerhetsrådet.
Når det gjelder Norge, kommer FN-spørsmålet inn, lød det fra formann Mao selv i et møte med en dansk utsending.
Også revolusjonen i Tibet i 1959, sultkatastrofen i Kina på 1960-tallet og Taiwan-problematikken skapte splid mellom de to landene.
Det samme gjorde den demokratiske oppstanden på Den himmelske freds plass i 1989 og fredspristildelingen til Dalai Lama samme år.
Likevel konkluderer forfatterne med at fredsprisen i 2010 skapte den «uten sammenligning største krisen i forholdet mellom Norge og Kina» siden 1950-tallet. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.