I 1988 var Suzuki innovative da den første folkelige suv-en Vitara så dagens lys. Siden er innovasjonslysten slukner, men det er solgt mange biler av denne modellen i Norge, noe som har fått den norske importøren til å tilrane seg uttrykket «Norgesbilen». I 2006 var den sågar på topp fem-listen her hjemme.

Importsjef Frank Dunvold er fremdeles ganske så ubeskjeden både på egne og fjerde generasjon Vitaras vegne når han sier «hvis jeg skulle tegnet en bil, hadde det blitt denne».

Skal man dømme etter fronten på bilen, har heldigvis Suzuki fått inn fagfolk til jobben ved tegnebordet. Fronten minner mye om Range Rover Evoque, og selv om den er selve ikonet for dekadent konebil i Holmenkollåsen, så er ikke det skivebom når det gjelder et snasent visuelt uttrykk.

Vitara har mistet sitt forgjengers fornavn Grand, ganske logisk ettersom den faktisk er blitt mindre. Lengden er ikke mer enn 418 centimeter, men likevel føles ikke plassen innvendig så beskjeden som målene skulle tilsi.

Hele bilen er ny, og har mistet det meste av traktorpreget som var kjennetegnene før. Suzuki har gjort en spesielt god jobb når det gjelder slanking, for den lave vekten er med på å heve bilen. Under panseret er det ikke all verden av krefter å hente. Det er to valg, diesel- eller bensinmotor på 120 hestekrefter, hvorav vår testbil har sistnevnte. Den lave vekten gjør at savnet etter en moderne turbomotor ikke blir så sårt, selv om det ikke er mer krefter enn man strengt tatt behøver. Men samtidig hjelper den til å holde forbruket og utslippet under kontroll.

Dette igjen fører til beskjeden avgiftsbeskatning, og dertil hyggelig pris. Suzuki Vitara er en av de billigste suv-ene med firehjulsdrift som man finner på det norske markedet. De 25.000 kronene man må ut med for å unngå innstegsmodellen, er definitivt verdt pengene. Da får man moderne utstyr som bremseassistent og radarbasert fartsholder, samt et ganske ok multimediesystem.

Vitara er en billig bil, noe som merkes godt på interiøret.
Vitara er en billig bil, noe som merkes godt på interiøret.
At det er en billig bil, merkes best når man kjenner på materialene i interiøret. Mulig underleverandøren de brukte i 1988 er den samme nå, for det er ikke all verdens raffinement over det. En analog klokke øverst på dashbordet bringer ikke frem premiumfølelsen alene.

Vitara kjører helt greit, den duver litt, og etter min mening er styringen altfor lett vektet, men nå er ikke dette noen biltype som oppfordrer til sporty kjøring. Frem til sommeren da bilen kommer med automatkasse, leveres bensinmodellen med en femtrinns manuell girkasse, som faktisk fungerer greit. Firehjulsdriften i Vitara er av typen som egentlig er forhjulsdrift. Det betyr at bakhjulene stort sett ikke hjelper før bilen merker hjulspinn. Dette kan fremtvinges med en knapp i midtkonsollen, slik at driften låses til alle fire hjul. Det er tillitvekkende å ha noen muligheter når man først skal ha firehjulsdrift.

Høy plastfaktor og et stempel som billigbil hindrer neppe at den norske Suzuki-sjefen får rett når han spår at Vitara garantert blir en suksess. For at det er mye bil med bra utstyr for pengene, er det ingen tvil om.

Les hele avisen her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.