Seks liv er sterkt og mer eller mindre tilfeldig forbundet med hverandre i «Den andre siden», og likevel er det hav mellom dem. Eller mer konkret: politikk, landegrenser, hjertesaker, byråkrati og følelser. Som tekstplakater informerer oss foran hvert av filmens kapitler, skal to av dem dø. De andre strander i en slags uvisse, men det er ikke nødvendigvis det verste stedet man kan befinne seg.
Tyrkisktyske Fatih Akin har som regissør et ubestridt talent for å gi hovedpersonenes personlige tilbøyeligheter et kulturelt og politisk byggverk til å løfte historien med smidighet og engasjement til å handle om mer enn den enkelte.
Identitet og prostitusjon
Men som nevnt så ofte før, tror Akin at tyskerne – eller andre europeere for den saks skyld – er mer opptatt av hans tyrkiske bakgrunn enn han selv er. Han vil ikke være den vellykkede innvandrerregissøren. Så er han da også født i Tyskland, men alle filmene hans («Den andre siden» er hans fjerde) beskjeftiger seg med identitet, med egnes og andres forventninger basert på tilhørighet eller mangel på sådan, i skjæringspunktet mellom minoritets- og majoritetskultur.
Sånn sett er det, litt komisk, talende, når den eldre enkemannen Ali (Tuncel Kurtiz) går til prostituerte for å bøte på ensomheten, og får et forbigående potensproblem idet han oppdager at kvinnen han har oppsøkt nettopp denne dagen er tyrkisk. Yetel (Nursel Kose) fastholder at hun kan være hva han måtte ønske, og Ali avgjør ganske raskt at isåfall kan hun være hans samboer – han skal betale tilsvarende det hun tjener på å ha flere kunder. I Tyrkia utspiller det seg en mer dramatisk hendelse, der Yetels datter Ayten (Nurgul Yesilcay) er med i en militant, politisk gruppering og blir nødt til å flykte fra hjemlandet etter en voldelig demonstrasjon. Hun leter etter moren, som hun tror jobber i en skobutikk, og blir tilbudt hjelp av den naive, tyske studenten Lotte (Patrycia Ziolkowska) som griper sin sjanse til å være med på å redde verden. Skjønt Lottes mor (Hanna Schygulla) har i utgangspunktet et mer pragmatisk forhold til verdensfrelsen.
Dramatisk potensial
Handlingen endrer synsvinkel etter hvilke personer som er i fokus, og effekten tydeliggjøres ved at første og siste scene i filmen er den samme, med en slags epilog med enormt tolkningspotensial. Det er Alis sønn, tyskprofessoren Nejat (Baki Davrak) som fyller bensin et sted ved Svartehavet under bayram, en tyrkisk betegnelse for høytid. Til å begynne med er han et blankt ark. Mot slutten kjenner vi hans emosjonelle bagasje, og scenen får en annen betydning.
Fatih Akin mestrer stadig bedre kunsten å finne dramatisk potensial utenom det opplagte, utenom de friksjonsflatene som er definert både politisk og dramaturgisk. I det nye Europa finner filmene hans en klangbunn som sjelden utnyttes, annet enn på grensen til det banale. Akin er en regissør man ikke må gå glipp av.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.