– Ah, dette er et av få steder i Oslo du kan gå inn, glemme litt hvor du er i verden, dette rommet kunne jo like gjerne vært i Tanger eller Helsinki, sa Salt og tittet rundt seg i Vinterhaven på Hotel Bristol. De var plassert der i stedet for den vel så klassiske Bibliotekbaren i samme storslåtte rom.

– Ja, eller Wien, kanskje Paris, sa Pepper drømmende.

Det sildret i vann ved plantene, taffelpianisten som har vært der en mannsalder klimpret kompetent avgårde, stadig nye gjester hustret seg inn fra vinterblåsten utenfor.

– Atmosfæren er uslåelig. Det er en opplevelse bare å kunne gå inn her fra gateplan, sa Pepper.

De var langt fra alene om å like seg. Lokalet var stappfullt til lunsj på en hverdag, bord måtte bestilles, og flere måtte snu i møte med hovmesteren. Å få nordmenn til å spise lunsj på restaurant er ikke lett – fullt hus er imponerende. Det var likevel ikke det mest oppsiktsvekkende ved stedet.

– Snittalderen her i dag er ikke 67, snarere 87 år, sa Salt.

Rundt dem var det et hav av hvitt hår og uvante parfymer. Eldre, pyntede venninner satt og fniste med hvert sitt glass formiddagsøl.

Brød bak plexi

Nå køet de gamle opp ved det selvbetjente utvalget av smørbrød, kaker og wienerbrød. Her var alle klassikerne – gravlaks, roastbiff, røkelaks, reker og brie. Brødskive bak plexiglass kan føles datert, men er jo egentlig en sympatisk, og ikke minst kjapp lunsjform. Salt og Pepper ville likevel bestille fra à la carte-menyen.

– Flott, her kan man også få tradisjonell «afternoon tea» for to, med scones, eggesalat, petit fours, rugbrød, sa Pepper og bladde i trykksaken.

Blide og våkne servitører var kjapt på pletten med vann, deretter søtt og fluffy bordbrød, og hundrelapps-eplemost. Det tok 20 minutter fra bestilling til maten sto på bordet. Greit nok,  men på grensen. Salt ville forsøke stedets «Okseburger», mens Pepper gikk for en chevresalat.

– Det hadde vært ålreit om det var noe chevre i den, spøkte Pepper, lette seg gjennom gode nok biter av braiserte oksehaler, salat, bakt eple og valnøtter.

– Eplebitene er egentlig det aller beste ved denne retten.

Å utføre en dugelig burger burde være grei skuring på ethvert profesjonelt kjøkken. Bristols versjon kommer med romanosalat, cheddar, bacon, pepperrot-aioli og en forbilledlig søt, luftig bun. Den skulle bare vært litt større.

De må vel rekruttere noen yngre gjester snart, skal dette være like fullt i fremtiden?

– Til snaue 200 kroner, presentert som en hovedrett, er dette litt knølent, sa Salt.

Hamburgerfarsen smakte godt av oksekjøtt, men var et knepp overstekt. Burgeren fikk følge av noen ubrukelige – er de ikke alltid det – «båtpoteter»: Halvmåner stekt mørkebrune, hvis hinne bare åpenbarte glovarm, våt og melete hvit potetmasse.

– Kantinenivå. Du bør være sulten for å gidde bruke magemål på disse, sa Salt, akket seg:

– Potetbåter dyppet i dorsk hvitløksmajones har fått hjemsøke norske mid price-kafeer i 15 år nå!

Garderobeplikt

Salt og Pepper betjente seg selv med napoleonskake og bringebærmakron fra koldtskapet. På bordet kom også god kaffe fra disse merkelig tilfredsstillende blanke, små hotellkannene du selv skjenker av. Regningen la seg på drøyt 700 kroner.

– Det er et herlig sted å være, en perle i Oslo, men de må vel rekruttere noen yngre gjester snart, skal dette være like fullt i fremtiden? spurte Pepper over gode kaker.

– Hysj, ikke si det engang! hvisket Salt, husket med gru Moods of Norway-ifiseringen av ærverdige Grand, geitosten de nylig farget rosa.

– Vi får komme hit oftere. Men neste gang holder jeg meg til smørbrød, sa Pepper og betalte garderobeavgiften.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.