Et stykke fra frydefullt

Tekst
Foto

Tusenfryds attraksjoner bringer gjestene høyere opp enn maten gjør.  

Den som forventer at all maten på Tusenfryd er uspiselig, kan få noen positive overraskelser.

Det er noe eget ved lyden av karusellmusikk og berg- og dalbaners forventningsfulle klikkelyd på vei oppover mot toppet, av luftmotstand og utemmede adrenalinhyl når vognene setter utfor. Snart 30 år gamle Tusenfryd på Vinterbro sør for Oslo er ikke Disneyland eller Six Flags, men med utvidelser og utvikling er stedet med sine 33 attraksjoner spredd over tiltrekkende både for de helt minste og de eldre spenningssøkerne som vil ha alt høyere, fortere og brattere.

Nærmere en halv million gjester tar rulletrappen opp hvert år, og blir geleidet og bevertet av 700 unge sesongarbeidere. Før eller senere blir alle gjestene sultne, og vi har testet Tusenfryds mattilbud.

Nyt lyden av frydefulle hvin når berg- og dalbanevognene slippes nedover.  

Nesten like gøy å stå på bakken som å kjøre Supersplash.  

Monopolsituasjon

En fornøyelsespark er som en flyplass. Et stort publikum er inngjerdet på et begrenset område i midten av ingensteds fullstendig i eiernes – i dette tilfellet den spanske fornøyelsesparkgruppen Parques Reunidos – vold. Når det gjelder mat er det et spørsmål om take-it-or-leave it, og eierne kan tillate seg det meste både hva gjelder kvalitet og pris.

Junkfood

Tusenfryds mattilbud er fullstendig dominert av junkfood og internasjonale smaker, og prisene er høye med tanke på kvaliteten som leveres. Betjeningen var jevnt over vennlig og serviceinnstilt, men det tok ofte overraskende lang tid å få servert svært enkel mat, og omgivelsene bar preg av at det var lite tid til å holde serveringsstedene rene og innbydende. Det var mye gris på bordene, søppelkasser var fulle, og gulv skitne. Buffeter var kaotiske eller utplukket, og flere ganger var det ikke gjort et minstemål av arbeid for å få maten på tallerkenen til å se appetittlig ut.

Den som går inn på Tusenfryd med en forventning om at alt er uspiselig, vil kunne få seg noen positive overraskelser, men i motsetning til Ikea er det ingen som bør dra hit for maten alene.

Heldigvis er det en viktig forskjell på Tusenfryd og Flyplasser: Det er lov å ta med egen mat og drikke inn.

Vi har vurdert spisestedene på en skala fra 1-10 der 10 er best, først og fremst ut fra smak på maten, men pris, omgivelsene og hvor lang tid det tok å få maten har også spilt en rolle.

Sukkertøysfarger i Isslottet.  

Isen blir en fryd for øyet med masser av topping.  

6 poeng – Isslottet

Meny: Isbar

Isslottet strekker seg litt lenger. I tillegg til et snes forskjellige smaker på kuleis, tilbyr det sukkertøyfargede ispalasset gjestene å lage sin egen softis der de velger mellom tre forskjellige smaker og et utall toppinger. Her er problemet å begrense seg, og ikke minst å beherske is- og toppingmaskineriet, som lett løper løpsk hvis du ikke husker på at ismaskinen må stoppes manuelt og toppingdispenserne i likhet med livet kommer i klumper. Dette fører til mye gris og små katastrofer som kunne vært unngått med et skilt eller to, men de ansatte ryddet ekstremt velvillig opp etter vår egen fadese. Softisen blir fort dyr med en hektopris på 33 kroner og store begre til å forsyne seg i, men smaker akkurat slik den skal smake, noe som vel bare skulle mangle. For de voksnes del var en kombinasjon av bringebærsorbet og solbæris i vaffelkremmerhus med oreokjekstopping muligens den beste smaksopplevelsen på hele Tusenfrydbesøket, om enn med en relativt høy pris: 198 kroner for to lag-din-egen-softis og to iskuler i kjeks.

Pizzaverkstedet serverer pizza.  

Thors Hammer og Westernekspressen fra Pizzaverkstedet.  

5 poeng – Pizzaverkstedet

Meny: Pizza

Det tar 15-20 minutter å få pizza fra pizzaverkstedet. Her er det mulighet for ferdig komponerte pizzaer, men også for å plukke og mikse selv. Og en ting skal de ha, pizzabakerne: De smører fyllet helt ut til kanten. De industrielle pizzabunnene og den altfor rause saltingen bringer ikke frem superlativene, men begge alternativene vi valgte – Westernekspressen med ost og skinke, og Thors Hammer med spekeskinke, rucola og parmesan – var akseptable nok til at det gikk an å spise seg mett på dem. Problemet her er at prisen er like høy som for en langt bedre håndverkspizza inne i byen. Pizzaverkstedet er likevel et greit og barnevennlig alternativ hvor du ikke føler deg rundlurt så lenge du aksepterer at fornøyelsesparker opererer i en matmonopolsituasjon, og to 30 cm pizzaer pluss rømmedressing og to mineralvann kostet 487 kroner.

Sulten og Tørst er et av de første spisestedene som møter gjestene på Tusenfryd.  

Yankee wrap med kylling og chipotlemajones fra Sulten og Tørst.   

4 poeng – Sulten og Tørst

Meny: Wraps og salater

En time etter åpningstid er wraps-kiosken Sulten og Tørst allerede tom for tomat, og salatbakken i anretningen står på snei med grønne blader strødd rundt omkring mens en av de ansatte tørker hendene på buksen etter matlaging. Flere av spisebordene er tilgriset, og tilberedningen av wraps med smak fra fire forskjellige land påtagelig treg; det tar et godt kvarter å få utdelt en generøs, men slapt rullet «Miss Kwan» med smak av koreansk barbecue og en «Yankee» fra USA. Barbecuesausen i Miss Kwan var i overkant dominerende, men Yankee-wrapen med chipotlemajones var noe av det beste vi smakte i parken, full av struttende salat, kyllingbiter og ganske fint balansert majones, men ingen av serveringsalternativene fristet våre medbragte barn.

Rockburger i amerikansk dinerstil.   

Hamburger med fries fra Rockburger.  

4 poeng – Rockburger

Meny: Hamburgere, pommes frites og annen fritert gatekjøkkenmat.

Et klistremerke på døren bedyrer at dineren i amerikansk stil serverte Norges beste burger så sent som i 2016. Mon det. Køen frem til disken er i hvert fall lang, og alternativene er i teorien ganske spenstige. Men ventetiden for to burgermenyer strekker seg nesten opp i en halv time, og det er lenge nok til å bli både sur og å rekke å irritere seg grundig over søppelkasser som ikke er tømt, skitne gulv og et generelt uryddig utseende. Den enkleste burgeren The Classic med sylteagurk, ost og grillsaus er selv uten dressing for komplisert for middels kresne barn, og litt for lik et døllt karbonadesmørbrød til å tilfredsstille voksne. Miss Frenchie er imidlertid et hederlig forsøk. Den søte fikenmarmeladen i litt for rikelige mengder klarer ikke helt å overdøve smaken av skarp blåmuggost og er – sett i perspektiv av resten av mattilbudet i parken og de sjokkerende intetsigende pommes fritesene – slett ikke dårlig. Man måste jamföra, som gutten med det begredelige livet sa i filmen «Mitt liv som hund». Prisen for to burgermenyer som inkluderer pommes frites og 0,4l mineralvann var 351 kroner.

Fryds bakeri stiller søtsuget, men heller ikke mer.   

Et utvalg av maten på Fryds Bakeri.   

3 poeng – Fryds Bakeri

Meny: Søte bakervarer og enkelte påsmurte smørbrød

Det er mye som frister dessertmager og barneøyne store som tinntallerker bak disken i Fryds bakeri, der tilbudet strekker seg fra «hjemmelaget» smoothie og påsmurte bagels til kanelboller og minidonuts. Med andre ord, omtrent på høyde med kakedisken på enhver 7-Eleven, bortsett fra at på 7-Eleven klarer de ansatte å se når bake-off cookiene med hvit sjokolade og makadamia-nøtter er ferdig stekt. Heldigvis smaker cookie-deig også godt rå. Kanelbollene er saftige og med raust fyll og og bagelen med ost og skinke smaker som enhver bakeribagel med samme pålegg, men med svettere ost. Donutsene var som 99 prosent av alle donuts: Fine å se på, men tørre og kjedelige inni, og smoothien smakte mer av yoghurt og kunstig jordbærsmak enn hjemmelaget. Fryds bakeri tilfredsstiller sukkersuget, men heller ikke noe mer. Det er også ganske drøyt å ta 49 kroner for en halvgod smoothie, men prisnivået var ellers greit.

Fryds Favoritter byr også på utsikt til Spin Spider.  

Et utvalg av Fryds favoritter.  

3 poeng – Fryds favoritter

Meny: Burgere og fritert mat

I de blindes rike er den enøyde konge, og sett i forhold til traurige kyllingnuggets og «spesialfries» med hvitløk, bacon og rødløk dynket i en aldeles usmakelig tomatisert majonesdressing, smaker faktisk den friterte fiskefileten i «Crispy snack basket» riktig godt av fersk fisk i rikelig med sprø skorpe. Også Fryds greske veggieburger er et anstendig alternativ, og alt sammen ble raskt levert til 389 kroner for en burger, en snack-kombinasjon, fries og to mineralvann. De rette valgene fra menyen her gjør Fryds favoritter til et greit sted å proviantere.

Skalkesmørbrød fra Den Arme Ridder.  

3 Poeng – Arme riddere

Meny: Ostesmørbrød med ridderost

Bildene ved boden viser gyldne, vaffelmønstrede ostesmørbrød med rikelig av smeltet ridderost tytende ut mellom de to lubne loffskivene. Bestiller du meny, får du sjokolademelk med. Hvor galt kan det gå? Veldig, viser det seg. Fordi det er slutt på vanlig skinke, tilbyr jentene i disken spekeskinke isteden. Det er også slutt på sjokolademelk i kjøleskapet, den eneste som er igjen er frossen, så vi blir sendt over plassen til Street Kitchen for å spørre etter melk selv mens toasten er i grilljernet. Og la gå, ingen forventer at serveringspersonalet har mastergrad i lekker anretning, men man trenger ikke fagutdanning for å la være å bruke skalken fra fabrikkloffen til et ostesmørbrød med svarte sotflekker istedenfor fine grillstriper der osten ikke har smeltet skikkelig. Men det skal de ha, til tross for en kjip rømmedressing, smaker ostesmørbrødet helt greit, faller i smak også hos kresne barn og koster bare 47 kroner.

Vafleriet serverer belgiske vafler.  

Vaffel med sjokolade og softis fra Vafleriet.  

2 Poeng – Vafleriet

Meny: Belgiske vafler og is

Det er vanskelig å gjøre noe galt med kombinasjonen av nystekte belgiske vafler med sprø overflate, mørk sjokoladesaus og softis fra maskin. Men etter en del uker i jobben burde ikke de ansatte klare å dosere sjokoladesausen så det hele ser bare bittelittegranne mer innbydende ut? Gjerrige på sausen er de i hvert fall ikke: vaffelen er fullstendig druknet i sjokoladesaus og selv kantene på papptallerkenen er tilsølt av sausen. Kaloribomben smaker i det minste godt og er raus nok til å deles på to, noe som kanskje kan være med på å forsvare den stive prisen en smule. Men dog. Heller ikke dette er en vinner, og det er ikke til å komme fra at 81 kroner for dette er tilnærmet et ran.

Vertshusterrassen.  

Barnas valg på Vertshuset.  

2 poeng – Vertshuset

Meny: Spis så mye du vil-buffet

Mot slutten av dagen virker det utplukket og kaotisk i Vertshusets buffet. Matrettene er dårlig merket og generelt lite fristende: Pasta som enten smaker ingenting eller av Toro tomatsuppe, pizza som smaker svidd i bunnen, en grumsete caesarsalat og en pregløs plukk-selv-salatbar gjør ingenting for matlysten. Høydepunktene er en relativt frisk byggrynssalat og vegetarwok med nudler, for de som klarer å finne den (under skiltet for vegetarwok sto wok med svinekjøtt).

Med stempel på armen er det fri flyt av mat så lenge gjestene ikke forlater vertshuset, men lite innbyr til runde to. Dessertstasjonen var et sørgelig syn, der valget sto mellom vannmelonskiver, ihjelhakket gelé, små industrielle gulrotkaker og etterhvert en særs udelikat bolle med sjokolademousse. Sistnevnte smakte som om den ikke hadde en eneste naturlig ingrediens i seg. Barna hadde forlengst forlatt matbordet. Her betalte vi 548 kroner for buffet og drikke til en voksen og to barn.

Serveringsområdet til Street Kitchen.  

Tacotårn, nachos og burrito fra Street Kitchen.  

2 poeng – Street Kitchen

Meny: Tex-mex «gatemat».

– Men agurken og maisen var god, sa barna. Det oppsummerer vel måltidet på Street Kitchen ganske godt. Det er utrolig hvor vond mat «alle» liker kan bli. Ventetiden er helt anstendig, men den som venter på noe godt og får dette, føler et snev av forgjeveshet. Nachos med søtlig, oversaltet «pulled pork» og knalloransje flytende osteprodukt smakte rett og slett kleint, i likhet med en vegetarburrito som skjulte smakløst vegetarprodukt i altfor mye smak av hermetisk tomat.

Taco-tårnet der man kan bygge sin egen taco er en søt idé i teorien, men svært upraktisk i praksis. Street Kitchen har plastkniver og gafler, men ingen skjeer til å flytte fyllet over på de litt tørre tacolefsene. Ei heller deler de ut noe som ligner tallerkener til retten som selges for to eller fire personer; det eneste å anrette lefsene på er det ene papiret lefsene er pakket inn i slik at gjestene må spise på tur; ikke spesielt barnevennlig og ikke spesielt godt. Prisen per person var imidlertid ikke helt avskrekkende: 480 kroner ga oss mat til fire og drikke til to.

Saloonen i Morgan Kane City.  

Grillmat fra Saloonen.  

1 poeng – Morgan Kane Saloon

Meny: Grillmat og salatbar

Eimen av grillkjøtt og frityr oser lang vei utenfor Saloonen i westernbyen Morgan Kane City. Matstasjonene i Saloonen ser halvtomme ut, men det eneste som mangler på menyen er kyllingklubber, som de ansatte lover kommer om fem minutter. En grilltallerken med tilbehør og BBQ-bøtta dekker det meste av hva Saloonen har å by på, og siden vi måtte vente på kylllingklubbene, serveres faktisk maten ved bordet. Porsjonsstørrelsen er det ikke noe å si på, men det eneste som smaker noenlunde greit for voksne ganer er kyllingvingeklubbene, selv om også de har fått en i overkant raus omgang med grillkrydder. Både spareribs og pulled pork er seigt og nesten uspiselig, coleslawen altfor majonestung, og selv barna bemerker at «chicken crispy tender» er laget av prosessert kyllingkjøtt, ikke filet, selv om de synes de smaker ganske godt. Vi voksne får en ny forståelse av «ren mat»-bevegelsen; dette får oss til å føle oss skitne innvendig og koster 476 kroner for to voksne middagsporsjoner og fire leskedrikker.

(Vilkår)

Anbefalte videoer