Kjemi og champagne

Hva gjør egentlig doktorgradsstudenter i kjemi? Før jeg begynte på Princeton, forestilte jeg meg lange dager på biblioteket med nesen begravd dypt i en støvete, gammel bok. Realiteten er nesten det motsatte. Man setter konstant opp forsøk, drøfter ideer med kollegaer, hører på foredrag, leser nypubliserte kjemiartikler, jobber med hjemmelekser og underviser «undergrads». Her er et lite innblikk i hverdagen min.

Halv ti mandag morgen samles hele laben til et møte der vi drøfter forskningsfremgangen vår den siste uken. I noen forskningsgrupper kan disse møtene være nokså tøffe påminnelser om å jobbe hardere og smartere – men det er en uvurderlig del av det å forbedre seg som forsker. Som stipendiat det første året husker jeg at disse møtene var særlig nervepirrende, spesielt siden de ofte utviklet seg til en offentlig minieksamen. Men jo eldre man blir, jo mer innser man at dette er en stund hvor alle i forskningsgruppen tar seg ti minutter til å tenke utelukkende på prosjektet ditt. Ganske deilig, egentlig.

Etter morgenmøtet er det mer eller mindre en full arbeidsdag ved labbenken hvor man prøver å få unnagjort så mange reaksjoner som mulig. Jeg er i en gruppe som jobber med fotokatalyse, et forskningsfelt hvor kjemiske reaksjoner drives av små «molekylære motorer» som kan forvandle energi fra solen til kjemisk energi. Organisk kjemi er en veldig praktisk anlagt forskningsdisiplin hvor man jobber mye med hendene.

Om ettermiddagen hører vi gjerne på et foredrag. Det flotte med å gå på Princeton er at det er mange berømte forskere som stikker innom og forteller om forskningen deres. Noen ganger inspirer foredragene (veldig) lite, mens andre ganger løper man straks tilbake til labben for å prøve en ny idé.

Klokken fem er det middag, og kanskje – hvis jeg er ekstra motivert – skviser jeg inn en treningsøkt. Etter det er det rett tilbake på jobb. Arbeidsdagen ender som regel klokken 23 om kvelden og i tillegg forventes det at vi jobber på lørdager. Et ordtak jeg hører ofte er at i USA lever man for å jobbe, mens i Europa jobber man for å leve. Som stipendiat kan arbeidsforholdene bli ganske intense, men man blir fort vant til det. I grunn er det veldig motiverende å være omringet av drevne mennesker som gjerne jobber mer enn den foreslåtte 70-timers arbeidsuken.

Selv om vi jobber hardt, passer vi på å sette av tid til å feire i labben. Forrige uke kunne vi for eksempel glede oss over at en ny artikkel fra gruppen vår ble publisert. Artikkelen beskriver en ny og nyttig måte å lage en kjemisk binding mellom et nitrogen- og et karbonatom. Og da var det tid for champagne! Forskningsgruppene har ulike ritualer når en artikkel blir publisert. En gruppe er for eksempel kjent for å feire i gresk stil, hvor man drikker champagne og deretter knuser glassene. Vi holdt oss til pappglass.

Hatice G. Yayla (26) fra Ås er på sitt fjerde av fem år i en kombinert master- og doktorgrad i kjemi ved Princeton University i USA. Fremover vil hun blogge ukentlig om livet som stipendiat ved prestisjeuniversitetet på DN.no/blogg/hatice_21(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.