Livio Cucuzza var rask med å trekke en duk over høyttalerne, som ennå ikke var et ferdig produkt. Ingen skulle se dem, for deres eksistens var strengt hemmelig. Sjefdesigneren hos Sonus faber i Italia, ville helst vente med debuten til sitt hittil største prosjekt: En stor, gulvstående high-end høyttaler.

Anledningen var lanseringen av de små Sonus faber Ex3ma, som skulle lages i 30 eksemplarer for å markere årene siden lanseringen av deres hittil kanskje mest oppsiktsvekkende konstruksjon.

Mens Livio snakket villig i vei om Ex3ma, hadde jeg mest lyst til å rive duken av de smellvakre, gulvstående skjønnhetene, og heller stille spørsmålene mine om dem.

Genus Lilium

De har laget større og dyrere høyttalere før. Den enorme Aida koster nesten millionen og setter varige spor i sjelen etter at man har hørt dem. Men de er ikke like vakre som de organisk formede Lilium. Oppkalt og formet etter en vakker blomst i Genus Lilium-familien.

Cucuzzas design er uvanlig for en høyttaler priset rundt halve millionen. Kikker man på TAD, JBL, eller Wilson Audios høyttalere i tilsvarende prisklasse, blir det tydelig at Sonus faber Lilium ikke er noen typisk high-end høyttaler. Med sine 160 cm ruver den som en velproporsjonert skulptur på parketten, og de innsvingede sideflatene gjør den slank å se til.

Gudommelig

Jeg har hatt flere anledninger til å beundre den vakre formen og den nydelige kvaliteten Sonus faber har kostet på Lilium-høyttalerne. Men det var ikke før jeg fikk dem hjem, at jeg virkelig ble slått i bakken.

Ikke fordi de spiller så vanvittig høyt, på en kraftig forsterker, men fordi de skreller vekk alt overflødig og etterlater musikken nesten hudløs, upåvirket av fargninger eller begrensninger i dynamikk eller klangbunn.

Man kan komme ganske nært for halve prisen, men det siste steget inn perleporten har jeg sjelden hørt fra andre høyttalere enn disse.

Med lydkilder som en MacBook Air med musikken via USB-utgangen, en Rega RP8 platespiller og McIntosh MCD500 CD-spiller, hadde jeg et godt utgangspunkt for å komme under huden på høyttalerne. I stedet var de de som krøp under huden på meg.

Mesteparten av tiden brukte jeg McIntosh anvendelige MA8000 forsterker med DAC, og Mark Levinsons nye integrerte No 535. Også den med DAC.

De spiller fantastisk, gudommelig og mektig!

Den originale innspillingen av One For My Baby fra 1943, med en ung Frank Sinatra, lød så friskt og moderne at man skulle tro den var innspilt i går. Bortsett fra komprimeringen i den gamle mikrofonen, lød den forbausende klar og skremmende livaktig.

Beiruts Payne’s Stay, satte høyttalernes dynamikk på prøve. Trommer og orgel i skjønn forening, dundret ut i rommet med en jumbojets trøkk, og jeg måtte skru ned volumet mange hakk. Rart det der, hvordan man tror man spiller lavt, men fordi det er så klokkeklart og forvrengningsfritt, så merker man ikke hvor høy lyden egentlig er.

Dypbassen fra orgelet ble nesten i meste laget, men heldigvis er det mulig å dempe subbassen et hakk, og få de aller dypeste tonene under kontroll. Den dynamiske kontrasten har jeg bare hørt like bra fra Magico og TADs større høyttalere, men ingen av dem bringer den samme skalaen til musikken.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.