Imagine T3 heter Tower, med rette. De 120 cm høye søylene inneholder fem høyttalerelementer, doble bassporter og triple høyttalerterminaler. PSB kaller den en femveis høyttaler, siden hvert av de tre basselementene spiller hvert sitt bestemt avgrensede frekvensområde. Mens alle bassene spiller dypbass (ned mot 24 Hz ifølge spesifikasjonene), ruller de en og en av gradvis oppover mot 500 Hertz der mellomtonen kommer inn. Dette for å gi en jevnest mulig bassgjengivelse der alle elementene deler på de mest krevende frekvensene, men avtar opp mot den kritiske mellomtonen og mellombassen.

De sørger også for skikkelig slagkraft: PSB hevder de tre 7-tommerne tilsvarer slagvolumet til en 15-tommer, men i praksis snakker vi nok nærmere en solid titommer. PSB brukte en slik i sine første virkelige referansehøyttalere Stratus Gold.

Det er flere grunner til  å foretrekke flere små basselementer fremfor ett stort. Den individuelle fordelingen skal gi en jevnere frekvensrespons der høyttalerne har mindre tendens til å påvirke stående bølger i rommet. Alle lytterom store som små, forsterker ulike bassfrekvenser ut fra lengde, bredde og høyde, og det er særlig utbredt med en «pukkel» rundt 70 Hz som følge av takhøyden.

Rett over basstrekløveret finner vi PSBs velkjente titan domediskant. Barton har imidlertid håndplukket en ekstra effektiv driver med neodymium magnet og væskekjøling til denne utgaven, for å gi ren og distinkt gjengivelse under alle forhold. Sist, men ikke minst har vi mellomtonen på toppen, med sitt eget dedikerte kammer internt i kabinettet.

Lytting

T3 viser tidlig at de har mange av kvalitetene som er typiske for Imagine-serien. Først og fremst har de en veldig nøytral klangkarakter, der alle instrumenter og toneområder får like stor plass i lydbildet. Det blir også raskt tydelig at høyttalerne har ekstremt lite farging og egenkarakter. Det vil si, en ting stikker seg ut. Mellomtonen er meget fyldig og klar, og gir en skikkelig kroppslig og varm karakter til stemmene. Enkle vokalopptak med lyse kvinnestemmer, som Robyn, Lucy Swann, Susanne Sundfør, Bat for Lashes, låter nydelig tette og nærværende, med en holografi som minner om de beste minimonitorene. Det som skiller T3 fra disse, er at høyttalerne bevarer kontrollen også når det kommer flere instrumenter på scenen. Det er plass til imponerende mye informasjon i lydbildet uten at de mister fokus. Noe vi sikkert kan takke den lave forvrengningen og jevn frekvensgangen for.

Noen tidligere høyttalere fra PSB har blitt beskyldt for å være litt harde og kliniske i toppen. Paul Barton har lagt sin elsk på titandomer, som iblant kan låte litt spisst, og ja, litt metallisk. Ingen slike negative karakteristika kan festes ved den nye PSB-domen. Diskanten har et nydelig fokus uten å bli for ivrig eller tiltrekke for mye oppmerksomhet. I vårt veldempede lytterom, kunne vi i blant savne litt mer sprut og liv i overtonene, men i en vanlig stue med mye nakne veggflater, tror vi PSB-ene litt beherskede karakter vil passe utmerket. Det blir veldig lyttevennlig og behagelig, selv over lengre tid.

 

Basskontroll

Bassen rekker dypt, uten at noen frekvenser tiltrekker seg spesiell oppmerksomhet. Selv med høyttalerne en halvmeter fra veggen, er det nesten ingen boom eller pukkel-tendenser i bassen. Vårt roms vanlige problemfrekvenser gir seg lite til kjenne her. Det er nesten så man først savner litt av den vante punchen i mellombassen, men mye av dette viser seg altså å være fravær av farging.

PSB går ikke av veien for å trykke til skikkelig når opptaket tilsier det, men det er lite imponatorfaktor over bassen: I stedet for å drønne overdrevent, kommer den smygende etter hvert. Mange pop-opptak kan derfor låte litt slankt til å begynne med, men når det kommer et opptak med mye ekte dypbass, blir vi nesten veltet oss nesten over ende.

Dette fraværet av boom og ujevnheter i bassen viser seg å gi hørbare fordeler oppover i mellomtonen – man slipper svampeeffekten som ellers ville maskerer stemmer og instrumenter og gir dem en unaturlig fylde. Denne mangelen på farging gjør PSB-ene i stand til å skille veldig godt mellom opptakene vi utfordrer dem med.

Er det noe vi savner? Vel, mange av høyttalerne i denne toppklassen har en eller annen wow-faktor å imponere vennene med. Det kan være bamsetung bass, rå dynamikk eller vektløse overtoner som stikker seg ut spesielt. PSB-ene har lite av disse åpenbare «hør hva jeg kan gjøre» egenskapene (det måtte i så fall være den flotte og varme mellomtonen), men til gjengjeld er de veldig balanserte og utrolig spillevillige uansett musikkstil. Sjansen er derfor stor for at man blir sittende å lytte igjennom hele album og spillelister, i stedet for å hoppe fra låt til låt.

Konklusjon

PSB og Paul Barton viser nok en gang at de kan lage høyttalere med stor H, velfundert og gjennomført til fingerspissene. Denne gangen i en prisklasse som vi ikke uten videre forbinder med den kanadiske produsenten. PSB er lojal mot sine prinsipper og T3 ligner mye på sine mindre søsken i Imagine-serien, bare med en solid porsjon ekstra autoritet, oppløsning, realisme og tilstedeværelse – kort sagt, mer av alt! T3-ene er ikke nødvendigvis av typen som imponerer ved første lytting, men snarere vokser mer og mer på deg etter hvert som favorittlåtene strømmer forbi og man verdsetter den forvrengningsfrie lydkarakteren. Vi tror mange lydentusiaster vil oppleve å «komme i mål» med disse høyttalerne og anbefaler en prøvelytting på det varmeste.

Les hele testen avPSB Imagine T3 Tower på Lydigbilde.no(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.