I forrige uke kjempet førsteamanuensis Øyvind Eikrem i Frostating lagmannsrett for å få fast stilling ved psykologisk institutt ved NTNU i Trondheim. Sosialantropologen var ansatt ved instituttet i engasjementer fra 2008 til 2010.

Tjenestemannsloven åpner for midlertidige ansettelser i inntil fire år så lenge arbeidet eller organiseringen er tidsavgrenset. Det er nettopp her striden står. Eikrem mener han utførte permanente oppgaver. Arbeidsgiver mener han avhjalp i en omorganiseringsfase.

Rettssaken har avdekket et institutt som var hjemsøkt av bitre konflikter. Vanntette skott hadde vokst frem mellom faggrupper, og ledelsen opplevde det som på grensen til det umulige å få professorer fra en gruppe til å avhjelpe situasjonen i den andre. Derfor ble fagfolk hyret inn midlertidig, til tross for at ressursene fantes. «Instituttet er i sin fulle rett til å organisere seg dårlig. Dette utløser på ingen måte rett til fast stillingsvern», uttalte regjeringsadvokat Erik Bratterud i sin prosedyre, ifølge Universitetsavisa. Forsvaret på sin side mente at hvis ikke arbeidsgiver utnytter arbeidskraften, så «oppstår et varig behov for ny arbeidskraft».

Det er slett ikke uvanlig at forskere er ansatt samme sted på midlertidige kontrakter i ti, 13 og 15 år. Totalt ligger midlertidigheten blant vitenskapelig ansatte i staten på rundt 20 prosent, mot åtte i arbeidslivet forøvrig. Da er stipendiater og postdoktorstillinger som per definisjon er midlertidige, ikke tatt med.

Det bør ikke være lettvint å sikre seg fast og tilnærmet uoppsigelig arbeidsplass som fri forsker på statens bekostning

Regjeringen har som uttalt mål å redusere omfanget. Likevel viser tilstandsrapporten for høyere utdanning 2012 at midlertidigheten fortsetter å øke. En av forkl#229ene er de mange eksternt finansierte prosjektene. Men hovedtyngden av de midlertidige stillingene er finansiert over institusjonenes grunnbevilgning. Rindalrapporten som ble bestilt av forskningsministeren i 2010 nettopp for å foreslå tiltak, etterlyser blant annet profesjonell og systematisk ledelse og institusjoner som evner å tenke strategisk og langsiktig.

Midlertidighet i akademia er ikke nødvendigvis et onde i seg selv. Det bør ikke være lettvint å sikre seg fast og tilnærmet uoppsigelig arbeidsplass som fri forsker på statens bekostning. Derfor er postdoktorstillinger som i inntil fire år gir unge forskere mulighet til bygge opp sin kompetanse uten å binde institusjonen, en god og nødvendig ordning.

Rektorene ved både Universitetet i Oslo og Handelshøyskolen BI har tidligere tatt til orde for å utvide postdoktor-prinsippet, ved å innføre såkalte «tenure tracks» eller karrièreløpsstillinger, etter modell blant annet fra USA. Her plukkes de beste doktorgradskandidatene ut og starter på for eksempel et åtteårig løp der det underveis foretas evalueringer. Kandidaten går enten ut eller videre, avhengig av prestasjoner.

Hittil har forskernes fagforeninger vært imot slike karriereløp fordi det strider mot prinsippet om faste ansettelser. Situasjonen kan neppe bli mye verre for deres medlemmer enn den er i dag. Tvert om vil et slikt transparent system bidra til å skape forutsigbarhet for ambisiøse forskere, og åpenhet om hva som skal til for å gjøre akademisk karriere.

Mye tyder på at Øyvind Eikrems midlertidige ansettelse skyldtes en handlingslammet ledelse, som ikke fikk rikket på de fast ansatte. Tingretten mente NTNU hadde sitt på det tørre, fordi instituttet var under omorganisering. At den trakk ut i tid forandret ikke på dette. Vinner NTNU også ankesaken kan instituttet sprette champagnen og feire sin rett til dårlig organisering. Det blir uansett en seier med bismak.

Eva Grinde er journalist og kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.