– Dette er kanskje siste gangen, sier Thomas Heyerdahl.
Med bærbar kassettspiller rundt livet og en turkismønstret Phenix-vest på overkroppen står han i lobbyen på Myrkdalen hotell. Ti år er gått siden forrige skiballettkonkurranse. Den gang gikk Heyerdahl seirende ut av duellen. Siden har ingen konkurrert i skiballett på norsk jord. Nå er skidanserne samlet igjen. En ny mester skal kåres, før utøverne når pensjonsalder. Heyerdahl retter på sin walkman og ser forover med fest i blikket.
– Jeg er defending champion. Vinner jeg denne gangen er jeg kanskje champion for life.
Pølse-sport
Skiballett er skisporten som foregikk i slake bakker i lav fart. Utøverne leverte sin musikk-kassett til sekretariatet og danset seg gjennom sine tilmålte minutter. Med korte ski og lange metallstaver skulle spektakulære triks imponere dommerne.
Opprinnelig sprang idretten ut av det amerikanske «hot dog»-miljøet på 1970-tallet. For «hotdoggere» handlet skikjøring om mestring, fest og usannsynlige manøvere. Det handlet om å komme seg ned fra fjellet på mest mulig spektakulært vis. Konkurransene ble arrangert i tilfeldige kuleløyper uten porter, og et fall var ikke et fall før du lå urørlig på bakken. Kjørte du fort nok videre etter å ha landet på nakken, ble det kategorisert som «recovery» og ga ekstrapoeng. Jo mer spektakulært det så ut, jo høyere poengsum fikk du. Dette var skikjørere på utsiden av det tradisjonelle skimiljøet.
Mesteren
Innenfor gangen, hvor Heyerdahl står med sin walkman, sitter mannen alle vil snakke med.
– Kan jeg få ta på legenden?
– Kan jeg få hilse på the man?
Spørsmålene virrer gjennom luften. Med et smil om munnen introduserer kvinnen ved hans side seg: «Jeg er fru The Man».
Oslogutten Rune Kristiansen kan uten å overdrive plasseres i båsen «levende legende». På begynnelsen av 1990-tallet var han skiballettens Messi. Ingen utførte vanskeligere triks-kombinasjoner enn Rune Kristiansen. Til sammen har han vunnet nesten 50 verdenscuprenn. 11 av dem kom som en sammenhengende seiersrekke. Ingen utøver innenfor rammene til det internasjonale skiforbundet kan matche den bragden. Men, når startnumrene leses opp i Myrkdalen, mangler Kristiansens navn.
Publikum gisper. Ropene hamrer mot veggene.
– Gi Rune et startnummer!
Oslodanserne
I Amerika ble «hotdoggerne» stadig flere utover 1970-tallet. Aktiviteten som hadde sett så grenseløs og frigjort ut, ble mer standardisert. Flere enn de innvidde begynte å fatte interesse for subkulturen, og utstyrsprodusentene begynte å tilby spesialtilpassede produkter. Da Freestyle ble en del av Fis-systemet hadde «Hot dog-kulturen» tatt form som tre ulike øvelser: Kulekjøring, freestyle-hopp og skiballett.
Til Norge kom sporten via skiinteresserte nordmenn som studerte i USA. De «gale pølsene» som suste ned upreparerte bakker og svevet gjennom luften på nye måter, var umulig å ikke legge merke til. I 1978 ble et uavhengig norsk freestyle-forbund opprettet og kurs ble avholdt landet rundt. Tre freestyle-bastioner utviklet seg med hver sin nisje. Kulekjøring ble stort på Voss, freestyle-hopp fenget trønderne og skiballett fikk sterke røtter i Oslo.
Men, en ekte freestyler måtte være god i alle tre grener. Bare den som mestret alle øvelsene ble sett på som en komplett skikjører.
Snart sommer
– Nei, sier Rune Kristiansen og rister på hodet.
Den tidligere mesteren har ikke rørt ballettskiene siden 1996. Etterlevningene av miljøet han åndet og levde for gjennom 1980-tallet, roper nå om et comeback.
– Nei, gjentar han og ser ned på pastaretten sin. Da han ga seg som 32-åring hadde han vunnet det meste. Han har ikke tenkt å gjøre comeback nå, som 53 år gammel eiendomsmegler.
Som utøver hadde Kristiansen en spesiell evne til å kopiere andres teknikk, for så å videreutvikle manøvrene til å bli noe helt eget. Han hadde en særegen balanse og falt nesten aldri. Landslagskollegaene omtalte han som «dødsseriøs, firkantet og veldig godt trent». Når han vant konkurranser, var det ikke stolthet han følte på. Perfeksjonisten tenkte heller «Fy fader, hvor dårlig de andre må ha gjort det». Som 20-åring var trening det eneste han ønsket å drive med.
– Det var en merkelig idrett, men vi fikk reise rundt å leke hele året. Det var et fint liv, sier Kristiansen som hadde over 200 reisedøgn i året da han levde av skiballetten. En vanlig uke besto av minimum 26 timers trening og flere av øvelsene ble kalt sadistiske. Om sommeren tok de med seg et portabelt skitrekk til fjells, på jakt etter seige snøflekker å trene på.
– Det er mange som sier at dette bare er en tulleidrett, men det er en veldig vanskelig sport som krever enormt med trening for at du skal bli noe, sier eks-trener Sturla Ramsøy.
Selv sa han opp jobben og satset alt på skiballetten. Nå står 71-åringen ved sin gamle stjerneelev og mimrer. Brillene må av for å tørke tårene som triller nedover kinnet.
– Vi var like seriøse som alle andre toppidrettsutøvere. Mye av det vi gjorde hadde ingen gjort før oss, så vi måtte prøve oss frem. Motivasjonen var hele tiden å bli best i sporten. Det handlet alltid om å bli best, sier Rune Kristiansen.
Men, selv om nostalgien nå kryper oppover armene, endrer han ikke mening om morgendagens renn, selv om navnet hans ropes høyre og høyere i restauranten.
– Det er fort gjort å skade seg, og jeg kan ikke risikere å ødelegge golfsesongen. Den er det viktigste nå.
Tomba og Co.
Da skiballetten fikk prøve seg som demonstrasjonsgren under Calgary-OL i 1988, så fremtiden veldig lys ut for skidanserne. Det sies at folkehavet som hyllet Rune Kristiansen, da han side om side med Alberto Tomba mottok sin OL-bronse i Canada, talte over 100.000 mennesker. Da det påfølgende sommer ble klart at den 94. utgaven av De olympiske leker skulle arrangeres på norsk jord, fikk det norske freestyle-landslaget plutselig tilgang på langt større ressurser. Leger, servicemenn og psykologer ble en del av apparatet. Plutselig mottok utøverne daglønn av Skiforbundet. Skiforbundet ville mer enn gjerne legge til rette for at OL på hjemmebane skulle bli en størst mulig suksess. Sturla Ramsøy fikk det travelt med å legge til rette for edelt metall. Kanskje kunne skiballett bli en ny paradegren for norsk skisport?
Konkurransedag
– Det er viktig å ikke trene for mye. Det er farlig. Trening er for de talentløse, sier Thomas Heyerdahl i frokostsalen i Myrkdalen.
Selv om gårsdagens trening ble byttet ut med øldrikking, føler den regjerende mesteren seg lugn enn så lenge. En Youtube-video sendes rundt bordet for å vise hvordan gamle gulltriks skal utføres.
– Det vanskeligste blir å sette sammen et helt run. Og det faktum at dette blir veldig slitsomt. Ballett og kulekjøring er ikke det lureste du gjør for ledd og kropp, sier Heyerdahl som har brukt ballettskiene tre ganger siden han var aktiv.
Forrige forsøk endte med en røket leggmuskel. Dagens plan er å kjøre de mest slitsomme triksene først, og så håpe at helsen holder til musikken stopper.
I løpet av frokosten tikker det inn meldinger om at sølvvinneren fra forrige konkurranse, Simen Andresen, allerede har begynt å varme opp. Den regjerende mesteren hever hendene mot taket.
– Vi er klare!
Den store skuffelsen
Fire år etter tredjeplassen i Calgary, tok Rune Kristiansen OL-sølv i Albertville. Han var på høyden av sin karriere og alt tydet på at han kunne plukke med seg OL-gullet fra Lillehammer.
Så kom kontrabeskjeden.
Selv om både heis og arena allerede var bygget i Gudbrandsdalen, ble skiballetten aldri inkludert i programmet. Den internasjonale olympiske komité bestemte at skiballett ikke skulle gjøres til en permanent OL-gren. Den nybygde skiballettarenaen på Lillehammer endte derfor som oppholdssted for publikum, og senere som Birken-syklistenes siste nedoverbakke før målgang.
I årene som fulgte, gikk futten ut av skiballett-ballongen. Idretten ble gradvis nedprioritert og støtten fra sponsorer og publikum forsvant. Det fantes ikke lenger midler til å lønne trenerne, og Sturla Ramsøy måtte gi opp sporten han hadde åndet for så lenge. Stavsaltoer var visst ikke for alle likevel. Da skimuseet ringte for å spørre om han kunne levere inn skiene sine, ga han opp hele bøtteballetten. Samtidig var snowboardsporten på full fart oppover og om få år skulle typene som tidligere ble tiltrukket av skiballett heller la seg friste av twintip-ski og terrengparker med hopp og rekkverk.
– Sporten var litt for spesiell. Hadde det vært i dag ville den kommet inn i OL, men når afrikanere skulle være med å bestemme om en skisport blir med eller ikke, så ble dette for rart for dem. Den gang skulle du helst gå inn i skauen, komme ut med granbar og være jævlig svett. Nå er det annerledes, sier Ramsøy.
For Rune Kristiansen besto den største skuffelsen i at den positive stemningen rundt skiballetten i Calgary-OL ikke førte til noe mer.
– Vi gjorde mye fint og flott og uvanlig på ski, men det var det danseelementet som ødela. Det at vi skulle danse på ski. For det går egentlig ikke an å danse på ski. Hadde vi tatt andre valg ville vi gått mye lengre, men navnet ødela, sier Kristiansen.
Selv fortsatte han den beinharde treningen og ble verdensmester så sent som i 1995. Året etter la han skiene på hyllen for godt. World-cup-trofeer, VM-medaljer, kongepokal og OL-medaljer ble lagt i en blå Ikea-pose og plassert i boden.
– Jeg sluttet på dagen og satte strek. Jeg var fornøyd med det jeg hadde fått til og fokuserte på å spille golf.
Krystallsyken
I Myrkdalen spraker 1980-tallsmusikken fra høyttalerne i barnebakken. Snøen saltes en siste gang før prangende drakter skal danse over snødekket. Noen har hentet skiutstyret fra museumshyllene før start, og flere undrer på om de gamle skistavene fremdeles holder stand. I snøen ses striper av rust og plutselig kommer en korpulent mann i rød fleecejakke pesende nedover bakken. Med lånt utstyr gjør Rune Kristiansen likevel comeback.
– Jeg er så svimmel. Det føles som krystallsyken. Jeg hadde glemt hvor fysisk krevende dette er, sier han og prøver å huske hvordan han hang opp ned på skistavene. Til lyden av Ole Ivars' «Nei, så tjukk du er blitt», gjør han sin tyngste stavsalto noensinne. Verre går det med regjerende mester Thomas Heyerdahl. Allerede i første stavsalto hekter staven i den trange nylondrakten. Bekledningen sprekker som et pølseskinn fra skritt til bryst. Vinnersjansene dør før han er i gang.
På banketten samme kveld er det industridesigner og tidligere landslagsutøver Simen Andresen som ropes opp som ny mester. Fra et rundbord midt i lokalet gliser Rune Kristiansen likevel fra øre til øre. Ved hans side sitter «Fru The Man» som for noen år siden fant en blå Ikea-pose i boden. Hun tørket støv av innholdet og satte medaljene til pynt i stuen.
Kristiansen applauderer vinneren og gleder seg til golfsesongen.
– Du kan gjøre mye kult på ski, men du kan ikke danse på ski. Nå har denne sporten helt klart dødd ut.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.