Likeså er han ugild når andre særegne forhold foreligger som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet; blant annet skal legges vekt på om avgjørelsen i saken kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for ham selv eller noen som han har nær personlig tilknytning til. Det skal også legges vekt på om ugildhetsinnsigelse er reist av en part.Forvaltningsloven §6 annet ledd
Torsdag neste uke er det – gjesp – åpen høring om statsbudsjettet for 2013 i Stortingets finanskomité. Tidligere gikk disse budsjetthøringene over flere dager. Nå holder det med én eller to. Interessen er ikke like stor lenger.
Journalister vet at budsjettet blir vedtatt slik det ble lagt frem av finansminister Sigbjørn Johnsen mandag denne uken. Eventuelle endringer blir små. Ørsmå. Alt er forhandlet ferdig i regjeringen. Kompromissene er inngått. De kan ikke røres ved.
Organisasjonene vet det samme. Da det var mindretallsregjering, var det viktig for organisasjonene å pleie kontakten med partiene på Stortinget. Kanskje kunne de få til en justering i løpet av en nattlig budsjettforhandling.
Nå er det ikke er noe å oppnå i Stortinget. Skal organisasjonene få gjennomslag, må de pleie den rødgrønne regjeringen. En organisasjon som pleier kontakter med opposisjonen og lager rabalder i mediene, risikerer å bli skjøvet ut i kulden av de rødgrønne.
Stortinget er blitt et stille hus. Det lages nesten ingen kompromisser der lenger. Det er ikke lenger et sted der det bedrives politisk håndverk. Det finnes unntak, nemlig forlikene om klimapolitikk, rovdyr, eldre, statskirken og pensjonsreform. Men de fleste dager i året er Stortinget bare et sted regjeringen må innom for å få vedtatt det den har bestemt.
Det eneste stedet i Stortinget der det er liv og røre, er kontroll- og konstitusjonskomiteen. Der har mindretallet større rettigheter. Det kan sette i gang en kontrollsak på tvers av det rødgrønne flertallet. Det kan plage statsråder med detaljerte spørsmål. Og grille dem sakte i åpen høring. Det er moro så lenge det pågår, men ender sjelden i noe særlig. De rødgrønne har uansett flertall.
Et søk i mediearkivet Retriever viser utviklingen. I årene 2000–2005 var det i gjennomsnitt snaut 280 saker i norske aviser hvert år om kontrollkomiteen. I årene 2005–2012 er tallet snaut 550.
2012 blir et rekordår. Søket gir allerede over 1300 treff. Det er fortsatt to og en halv måned igjen av året, og kontrollkomiteen skal behandle en av dette årets viktigste politiske saker, nemlig 22. juli-kommisjonens rapport. I tillegg kan det dukke opp enda en inhabil statsråd.
Tidligere i år har komiteen gravd i daværende barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakkens støtte til i Jenteforsvaret og Reform. Den har arrangert åpen høring inkludert detaljstudier av 17. mai-selskap i saken om daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og rederen Felix Tschudi. Justisminister Grete Faremos finte med å erklære seg inhabil i saker om daværende politidirektør Øystein Mæland, blir en sak for kontrollkomiteen. Det samme kan næringsminister Trond Giskes inhabilitet i Entra-saken.
Flertallsregjering har gjort at kontrollørene er blitt viktigst på Stortinget. Fremskrittspartiets Anders Anundsen og Høyres Per-Kristian Foss er blitt to av opposisjonens mest synlige politikere. Og deres fremste redskap er forvaltningsloven.
De og kontrollkomiteen gjør en viktig jobb. Det trengs kontroll for å sikre tillit til forvaltningen av statens milliarder. Opposisjonen gjør jobben sin når den pirker i statsrådenes skuffer og brev og gransker nettverk. Økende rødgrønn maktarroganse ser ut til å gi komiteen nok å ta fatt i.
Men den politiske debatten blir triste greier når den ender opp som forvaltningsjus og når premissene legges av Justisdepartementets lovavdeling.
Det er selvfølgelig ikke udemokratisk med en flertallsregjering. Og det er ikke uproblematisk med mindretallsregjeringer. De kan føre til stortingsregjereri og lite langsiktighet i politikken.
Men med flertallsregjeringen er politiske prosesser flyttet fra Stortinget og inn i regjeringens møterom. Det gir mindre innsyn. Det blir vanskeligere å påvirke. Det blir en mindre dynamisk politisk debatt. Nå skal det ekstremt mye til for at et forslag som er lagt frem av regjeringen, blir endret.
Stortinget er blitt et sted for formelle vedtak, granskning av habilitet og omvisning av skoleklasser. Hvert år i trontaledebatten inviterer statsminister Jens Stoltenberg Stortinget til konstruktivt samarbeid. Det gjorde han også i år.
Det lyder som en stadig dårligere vits.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.
Følg @kjetilba på Twitter(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.