Finansminister Sigbjørn Johnsen startet gårsdagens budsjettfremleggelse med å snakke om behovet for å spare, og avsluttet den med å ramse opp alle gode formål han vil bruke mer penger på. Regjeringen har for inneværende år funnet rom for hele 11 hovedsatsingsområder. Budsjettet er dermed bedre tilpasset valgkampen enn situasjonen i norsk økonomi.

Da Johnsen la frem statsbudsjettet for 2013 igår, var budskapet, nærmest som vanlig, hvor viktig det er å bygge opp tilstrekkelige reserver i gode tider. Det har han inderlig rett i, og det er flere gode argumenter for det i budsjettdokumentene.

Ett av dem er demografien. Vi blir flere eldre. De skal ha både pensjoner og helse- og pleietilbud. Bare rettigheter som allerede er opptjent i alderspensjon beløper seg til 5800 milliarder kroner. I budsjettet for neste år har Finansdepartementet også tatt med opparbeidede rettigheter til uføre- og etterlattepensjoner som er på 1100 milliarder kroner. I tillegg er opptjente rettigheter i Statens Pensjonskasse så langt på 520 milliarder kroner.

Det betyr at staten allerede har påtatt seg forpliktelser på 7800 milliarder kroner i ulike pensjoner. Det betyr også at statens pensjonsgjeld til befolkningen er adskillig større enn de oppsparte oljeinntektene på 4280 milliarder kroner. Når vi da vet at utgiftene til eldre vil øke kraftig fremover, er det en veldig god grunn til å spare.

Statistisk sentralbyrås sjef Hans Henrik Scheel har tidligere anbefalt at oljepengebruken holdes reelt uendret med tanke på den voldsomme veksten i offentlig utgifter vi vil stå overfor om noen år. Dersom Johnsen hadde fulgt det rådet, måtte han brukt 27 milliarder mindre enn han gjør.

Johnsens historie om behovet for å spare og å dempe presset i norsk økonomi, er dårlig tilpasset det budsjettet han legger frem

Sentralbanksjef Øystein Olsen har tidligere påpekt at vi ikke kan regne med fire prosent i avkastning på oljefondet det nærmeste tiåret. Han har anbefalt å legge tre prosent til grunn. Da måtte Johnsen brukt 11 milliarder kroner mindre neste år.

Men Johnsen velger å bruke 3,3 prosent av oljefondet, som tilsvarer 125 milliarder kroner, neste år. Og ministeren var like dårlig til å forklare hvorfor 3,3 prosent er det perfekte tall for oljepengebruken neste år som han var på å forklare hvorfor noen oster slipper unna Senterpartiets tolløkninger og andre ikke.

I budsjettet påpekes det at anslagene for veksten i fastlandsøkonomien i år og neste år ligger klart over den gjennomsnittlige veksten for de siste 40 årene. Her slås det også fast at vi ikke kan «regne med at veksten vil bli like høy i årene fremover».

Johnsen pekte selv på problemet med en høy lønnsvekst og sterk krone i en verden omgitt av naboland med problemer. Reallønnen har økt med 43 prosent i Norge fra årtusenskiftet frem til og med neste år. I år ble lønnsveksten så høy at han nedsatte et nytt utvalg for å se på lønnsdannelsen. Likevel legger finansministeren frem et budsjett som gir samme anslag på lønnsveksten neste år og som får bedrifter som sliter i konkurransen med et kriserammet Europa, nærmest til å gråte.

Finansministeren var også bekymret over at både boligprisene og boliggjelden er høyere enn noengang tidligere. Det er nærmest så vi hører tidligere sentralbanksjef og nåværende departementsråd i Finansdepartementet, Svein Gjedrem, gjennom advarslene i budsjettet: «I perioder med høy vekst kan det bygge seg opp alvorlige ubalanser i økonomien som etterfølges av kraftige tilbakeslag».

Derfor burde budsjettet for 2013 bidradd til å dempe presset i norsk økonomi. Likevel velger regjeringen å legge frem et tilnærmet nøytralt budsjett. Det betyr at budsjettet bare såvidt bidrar til å øke temperaturen i økonomien, og overhodet ikke bidrar til å dempe den, slik argumentasjonen skulle tyde på.

Johnsens historie om behovet for å spare og å dempe presset i norsk økonomi, er dårlig tilpasset det budsjettet han legger frem. Og det er grenser for hva selv en erfaren ringrev av en finansminister som Sigbjørn Johnsen klarer å selge. Etter en lang innledning om nødvendigheten av tilbakeholdenhet i gode tider, lyder det hult når han fortsetter med den lange listen over regjeringens omfattende satsingsområder.

Dette er ikke et budsjett tilpasset utfordringene i norsk økonomi. Dette er et budsjett tilpasset en valgkamp som skal forsøke å selge den sittende regjeringen både som den mest ansvarlige og som den som har mest penger å bruke.

Les også: - Dette vil ikke gi Norges Bank en lettere jobb (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.