Når det nye Nasjonalmuseet åpner i 2020, skal det gi kunsten et historisk løft. Et museum i verdensklasse, ene og alene bygget for å vise frem og ta vare på vår kunst- og kulturarv.

Arkitekt Klaus Schuwerk har også en filosofi. Den kjenner museet til gjennom flere år med møter, prosjektering og diskusjoner. Jeg er også kjent med den, slik det ble redegjort for i vårt første møte høsten 2017. Noe av det beste i denne er tanken om å binde historien og fremtiden sammen, en kjerneverdi for oss som et museum.

I 2016 gikk byggeprosjektet over i en ny fase, der teknisk og bygningsmessig detaljering var avsluttet, og Schuwerk selv valgte å flytte tilbake til Napoli etter fem år i Norge. Dialogen mellom museet og arkitekten har likevel vært tett, sammen med eller via Statsbygg, som er byggherre og oppdragsgiver. Når Schuwerk i DN skriver at det er «ingen diskusjon og ingen prosess lenger», er det direkte usant.

Det er imidlertid korrekt at Nasjonalmuseet har bedt om selv å definere prosjektene med publikumsflyt og skilt i det nye museet. I sluttfasen av et prosjekt som dette er det naturlig at arkitektens ideer testes opp mot brukeren, i dette tilfellet Nasjonalmuseet, og omgivelsenes forventninger og behov. Schuwerk sier selv til DN (27.6. 2018) at han er den «minst funksjonelle arkitekten». Det er prisverdig med slike sterke ideologiske holdninger, men som museum må vi også ivareta funksjonaliteten i museet og driften.

Det er ingen hemmelighet at samarbeidet med arkitekten til tider har vært krevende. Han har blant annet gått ut mot Statsbygg, som i Dagbladet 14. september i fjor: «Hvis de sier meg opp, sier jeg tusen takk, det ville vært den beste dagen i livet mitt», «du bestiller en Mercedes, men får en Fiat», og «vi er ikke prostituerte, vi er arkitekter». Jeg er forundret over en slik retorikk om eget prosjekt. Jeg vet det blir et flott museum, noe jeg også har sagt til arkitekten.

Som museum er vi vant med å ta imot flere hundre tusen besøkende hvert år, gjester med ulike behov og preferanser, ulik tid og interesse. Vi er – og skal være – svært opptatt av funksjonalitet og publikumsopplevelse. En vanlig dag i det nye museet vil foajeen fylles med turister fra utlandet, flere skoleklasser, samarbeidspartnere, tilfeldig forbipasserende og tilreisende fra hele landet. Det er vårt ansvar å formidle kunsten til disse på best mulig måte. Da mener vi det er nødvendig med tydelige skilt på fasaden. Vi trenger gode digitale skjermer som gir publikum informasjon om museets tilbud, både inne og ute.

Våren 2018 oppsto en engasjert debatt i mediene om det nye museets utseende. Bekymringer som kom frem i debatten, var at bygget kunne fremstå som lukket og introvert. Blant annet etterlyste Aftenposten en åpen og utadvendt kulturinstitusjon. En forbipasserende sa til avisen at han trodde bygget var et parkeringshus. Besøkende skal ikke lure på om det er Nasjonalmuseet de er kommet til.

Vi synes også det er viktig at det blant museets rundt 90 utstillingssaler og omfattende arrangements- og formidlingstilbud, er mulig å få seg mat, kaffe og anledning til å handle bøker eller minner fra museet. Schuwerk omtaler dette som «kantine og souvenirbutikk», og uttaler videre at han «er sterkt imot ideen om et museum som bare er et underholdningssted og et sted å drikke kaffe. Det er en dårlig idé, og det er ikke verdt å bruke 5,7 milliarder kroner av skattebetalernes penger». Jeg er overrasket over at han snakker ned publikum på den måten og underkjenner helt elementære og naturlige ønsker og behov. Det rimer ikke med det Nasjonalmuseet vi skal være.

Vår visjon er å sette kunsten i sentrum og skape nye dagsordener der kultur spiller en vesentlig rolle i samfunnet. Et museum er et sted for kunnskap, kritisk tekning og kreativitet. Nasjonalmuseet skal være et kjernesenter for dette. Og i en digital tid der bilder i større grad enn noensinne brukes i maktspill, politikk, manipulasjon og sannhetskamp, skal det nye museet være et kompetanse- og læringssenter.

Det nye Nasjonalmuseet har en materialbruk, kvalitet og et langsiktig perspektiv som generasjoner fremover vil være takknemlige for. Vår oppgave i museet er å skape de beste betingelsene for forvaltningen og formidlingen av kunsten – og for publikum. Vi skal være et åpent museum, der man føler seg velkommen uansett hvem man er og med hvilken bakgrunn. Det er derfor vi bygger et nytt nasjonalmuseum i Norge. Det er ikke for arkitekten eller for meg, men for kunsten, publikum og samfunnet!

Karin Hindsbo, direktør ved Nasjonalmuseet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Toyota har redesignet storselgeren Rav 4. Og nå ligner den litt på en konkurrent: - Og det er jo tøft!
Testet: Femte generasjon Toyota Rav 4. - Jeg skjønner mange kommer til å kjøpe denne
02:46 Min
Publisert: