Selv om jeg er arkitekt for det nye Nasjonalmuseet har jeg bare hatt to møter med Karin Hindsbo siden hun ble direktør i juni 2017. I vårt første møte, kort tid etter at hun startet sin jobb, forklarte jeg i nesten en time prosjektet og filosofien bak det. Da jeg spurte hva hun tenkte om det, reiste hun seg plutselig og sa at hun hadde et annet møte. Ha det. Ingen kommentar. Ingen kommentar siden.

Sist mandag, etter at jeg insisterte på at det er svært viktig å snakke sammen for å få en gjensidig forståelse av prosjektet, klarte jeg endelig å få et nytt møte. Møtet var en full katastrofe! Ingen vilje til å forstå eller diskutere noen av mine bekymringer. Bare omkvedet «Dette vil bli et flott museum!», og at jeg ikke burde være bekymret.

Men jeg er veldig bekymret hvis foajeen blir ødelagt av flere store infoskjermer (fem meter brede!), jeg er bekymret for at det fortsatt ikke er noe konsept for kunst i foajeen, og jeg er bekymret for at gigantiske logoer og navneskilt blir festet på en billig og uproporsjonal måte til fasaden. Og jeg er bekymret for at det viktigste rommet i utstillingen blir omgjort til en kantine og souvenirbutikk. Jeg er veldig bekymret!

Klaus Schuwerk, arkitekt.
Klaus Schuwerk, arkitekt. (Foto: Ivar Kvaal)

Da Karin Hindsbo ble direktør, var en av de første tingene hun gjorde å kreve at vi skulle slutte å utforme skilt til bygningen. Hundrevis av arbeidstimer og et fint skiltprosjekt ble kastet bort! Da det «nye» skiltkonseptet, laget av museets nye grafiske designere ble vist, ga vi detaljerte kommentarer til det. Langt de fleste av våre kommentarer ble avvist. Tradisjonen helt siden romersk tid, at arkitekten er ansvarlig for bokstavene på fasaden og i bygningen, er over. Beslutning av den nye direktøren for Nasjonalmuseet for kunst og arkitektur!

Men etter det ble det enda verre. For noen måneder siden fikk vi et brev fra Statsbygg hvor det sto at vi ikke lenger var ansvarlige for viktige deler av publikumsområdene fordi museet ikke var fornøyd med dem lenger. Fra nå av skulle andre interiørarkitekter jobbe med endringer i disse områdene. Vi har ikke fått en forklaring på hvorfor museet plutselig ikke var fornøyd.

Heldigvis var dette i strid med norsk og internasjonal opphavsrett: du kan bare ikke ta bort deler av et prosjekt og be en annen arkitekt om å fortsette med det. I tillegg klaget vi på at det er i strid med de etiske reglene til arkitektorganisasjonene å «stjele» et prosjekt fra en annen arkitekt. Først da gjorde interiørarkitektene retrett og avsto fra å overta kontrakten. Likevel ble det ikke mye bedre. De samme interiørarkitekter fortsetter å tegne for museet, og museet forventer at vi bare skal kopiere skissene utviklet av dem.

Som et resultat av møtene med direktøren spør jeg meg selv, som andre tidligere har gjort, hva er hennes visjon for Nasjonalmuseet?

For meg ser det ut til at Hindsbo ikke har noen visjon for museet bortsett fra at de besøkende skal drikke mye kaffe. Jeg har ingenting mot kaffe, men det trengs mer for å få et godt museum. Det jeg er sikker på er at hun ikke har forstått vår filosofi bak bygningen.

Jon Geir Placht, hennes avdelingsdirektør Åpning 2020, uttrykte flere ganger at arkitekturen bare er et spørsmål om personlig smak. 6000 år med arkitektonisk historie har ingen verdi lenger!

Hvilken forskjell fra når Audun Eckhoff var direktør og Ulf Grønvold var ansvarlig for det nye museumsprosjektet. Ingen kunne tvile på deres kvalifikasjoner. Ulf Grønvold er arkitekt, historiker og tidligere direktør for arkitekturmuseet. Selvfølgelig hadde vi mange diskusjoner, men til slutt fant vi alltid en løsning og resultatene viste seg vel verdt innsatsen. Nå med Hindsbo og Placht er det ingen diskusjon og ingen prosess lenger.

Hvis du er vanskelig, spør de bare Statsbygg, og du blir fjernet fra oppgaven. Dette er et tegn på utrolig arroganse og kulturell uvitenhet. At hun også er direktør for nasjonalmuseet for arkitektur, gjør meg bekymret for norsk kultur og arkitektur.

Et museum er et sted for kollektivt minne hvor en nasjon reflekterer over dens verdier og over hva nasjonen har oppnådd. Bare et samfunn som har en fortid, har også en fremtid. Jeg er sterkt imot ideen om et museum som bare er et underholdningssted og et sted å drikke kaffe. Det er en dårlig idé, og det er ikke verdt å bruke 5,7 milliarder kroner av skattebetalernes penger.

Jeg er stolt av at vi har klart å få norsk sten på fasaden, og jeg er stolt av at alabasthallen ikke får en glassfasade som ethvert kjøpesenter. Egentlig tror jeg dette hovedsakelig kan tilskrives det norske publikum som har kjempet for disse løsningene. Og jeg tror dette er av kulturell betydning.

Les direktør Karin Hindsbos svar på DN.no og i papirutgaven fredag(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Toyota har redesignet storselgeren Rav 4. Og nå ligner den litt på en konkurrent: – Og det er jo tøft!
Testet: Femte generasjon Toyota Rav 4. - Jeg skjønner mange kommer til å kjøpe denne
02:46 Min
Publisert: