Hvis alle verdens berømtheter var samlet i et rom, ville all oppmerksomhet bli rettet mot Nelson Mandela. Han er utvilsomt den mest kjente og respekterte offentlige personen i verden. Og likevel, som jeg opplevde som ung sørafrikansk diplomat i Washington D.C. under overgangen fra apartheid til demokrati, la Nelson Mandela selv vekt på å se og anerkjenne de usynlige i rommet: kelnerne, dørvakten, kjøkkenpersonalet, sikkerhetsfolkene.
I sine egne tekster og intervjuer understreket han alltid at han ikke var noen helgen. Han sa at han var en vanlig mann, med de samme bekymringene og usikkerhetene som alle andre. Han innrømmet at han hadde neglisjert sin første familie, og det er tydelig fra hans tidlige bilder at han nøt å ta seg godt ut, spesielt iført en flott dress. Han hadde et stort behov for å bli likt, og kunne være meget sjarmerende når han ville overbevise tvilere.
Når folk først var overbevist, forventet han lojalitet. Og da ledet han med prinsippfast overbevisning – og ga aldri etter for populistiske strømninger.
Mandela forklarte at for å gjøre noe modig må man late som man er modig. Hans budskap til oss er at dette ikke var noe unikt personlighetstrekk ved ham selv, men at vi alle kan være like modige som Mandela hvis vi velger å gjøre modige ting.
Han var en politisk ildsjel i sin ungdom. Han ledet ANC bort fra en lang tradisjon med fredelig sivil ulydighet, dannet en militær gren, skaffet militær trening og startet en sabotasjekampanje mot regjeringsmål. Dette førte til at han ble dømt og plassert på terrorlister over hele verden.
På tross av dette modnet det som lå i kjernen av hans personlighet i løpet av årene i fengsel, og formet ham til den disiplinerte og prinsippfaste personen som Sør-Afrika og verden fikk bli kjent med etter at han ble løslatt fra fengselet.
Den største og viktigste arven etter Mandela er hans sterke og prinsippfaste støtte til forsoning. På tross av at han tilbragte mesteparten av sitt voksne liv som en fange, forhandlet han likevel frem en fredsavtale som ga de samme rettighetene og den samme beskyttelsen som han selv hadde blitt nektet, til de som hadde satt ham i fengsel.
Mandela var selvfølgelig ikke alene om det som til slutt ble en fredelig sørafrikansk overgang til demokrati. Vi ble velsignet med en sammensetning av ekstraordinære personligheter, inkludert folk som de Klerk, Tutu, Ramphosa og Mbeki. Mandela ville også lagt stor vekt på rollen som de fleste vanlige sørafrikanere spilte i denne perioden, ved at de gjennom godvilje, offervilje og dedikasjon sikret at overgangen fra apartheid til demokrati gikk for seg uten at landet havnet i voldelig konflikt.
Det har til en viss grad blitt oversett at mer enn 4000 mennesker mistet livet i denne urolige perioden gjennom politisk vold, som ble startet av hvite og svarte ekstremister og hemmelige kriminelle regjeringsagenter som støttet apartheid.
Ved flere anledninger bragte disse gruppene Sør-Afrika til randen av borgerkrig.
Det mest kritiske øyeblikket i den sørafrikanske overgangsperioden var attentatet mot Chris Hani 10. april 1993. På det tidspunktet han ble myrdet ledet han det sørafrikanske kommunistpartiet og han var leder for den væpnede delen av ANC. Dersom Hani hadde overlevd, ville han sannsynligvis vært Sør-Afrikas president i dag.
Det ble senere bevist i retten at drapet var et forsøk fra høyreekstremister på å avspore prosessen med å avskaffe apartheid.
På dagen for attentatet kom Nelson Mandela med en følelsesladet oppfordring på riksdekkende TV om å bevare roen. Budskapet hans la vekt på forsoning og rettsstatens prinsipper, og hans bønn, sammen med lignende oppfordringer fra andre sørafrikanske ledere, klarte å begrense uro og vold som fulgte i kjølvannet av drapet på Hani.
Det er rimelig å si at dersom vi ikke hadde hatt Nelsons Mandelas lederskap og moralske mot i den kritiske overgangsperioden, ville historien om Sør-Afrika ha sett ganske annerledes ut.
Noen ser skyggene av den alternative fremtiden i de problemene som plager Sør-Afrika i dag. Men arven fra Mandela har lagt et solid grunnlag for Sør-Afrikas fremtid, i form av en robust grunnlov, et uavhengig rettsvesen, sterke institusjoner, en motstandsdyktig økonomi og en betydelig rolle for Sør-Afrika både i Afrika og på den internasjonale arena. Det grunnlaget er så solid at omfanget av de utfordringene vi står overfor i dag og de vi sannsynligvis vil stå overfor i nær fremtid, ikke vil klare å drive Sør-Afrika bakover inn i voldelig konflikt.
Ved å lede oss gjennom en usikker periode, og ved å legge grunnlaget for vår fremtid, har Mandela hatt en enorm innvirkning på hverdagslivet til hver enkelt sørafrikaner.
Cedric De Coning, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.