Søndag er det olsok, noe som blant annet markeres med et spel på Stiklestad, der Olav Haraldson i 1030 ble drept av misfornøyde bønder som ville ha en slutt på den brutale fremferden til den despotiske nykristne kongen.
Årets spel hadde première igår kveld, og allerede lenge før noen hadde sett regissør Stein Winges nytolkning, har Winge måtte tåle røff kritikk for hans uttalelser om å avkristne handlingen i spelet. Winges poeng er at Olav Haraldson ikke ble ansett som hellig før etter han ble drept på Stiklestad, noe som historisk sett er uomtvistelig korrekt. Det at Haraldson formelt sett ikke er kanonisert er en annen sak.
Historisk er det ymse krefter og personer som har brukt det historiske stedet Stiklestad til inntekt for sin sak og tolket historien og Olavsarven på sin egen måte.
I 1882 henviste Bjørnstjerne Bjørnson Venstre-leder Johan Sverdrup til Lillestrøm, og brukte Stiklestad for alt det var verdt i sin kritikk mot Bernadotte-familien og unionen med Sverige. I 1930 brukte Den norske kirke Stiklestad for å markere 900-årsjubileet for Haraldsons død, og fikk dermed kristnet stedet og vasket bort noe av Bjørnsons fritenkeri. Noen uker senere samlet indremisjonen og Ole Hallesby seg på Stiklestad der den generelle avkristningen av Norge var credoet. Inspirert av dommedagsprofetiene til Hallesby reiste Nils Lavik hjem fra Stiklestad og dannet Kristelig Folkeparti få år etter.
Et drøyt tiår senere kom Vidkun Quisling til Stiklestad der han reiste en ni meter høy bauta med dertil solkors. Samtidig fremhevet Quisling Olav Haraldsons maktstruktur med én sterk mann på toppen som et godt ideal. Dette var med andre ord Quislings tolkning av Olavsarven .
Urpremieren på selve Spelet fant sted i 1954, og selv dette teaterstykket har blitt tolket i forskjellige retninger, nå sist av Stein Winge. I de senere år har også nynazistiske grupperinger som Vigrid brukt Stiklestad som arena for sine guttestreker.
Nå er det den voksende new age-inspirerte bevegelsen av søkende mennesker, sammen med noen verdslige medløpere, som prøver å etablere Stiklestad og Trondheim som pilegrimsmål på linje med Santiago de Compostela i Spania under dekke av den samme Olavsarven . Denne uhellige alliansen av lokalpolitikere, mer eller mindre religiøse enkeltpersoner og organisasjoner av ymse valører har av uvisse årsaker nå også fått offentlig støtte fra Miljøverndepartementet, Riksantikvaren, kommuner og fylkeskommuner. Flere millioner offentlige kroner er bevilget for å utvikle lokalt pilegrimsnæringsliv, samt å ruste opp vilkårlige stier i ødemarken, som i 1997 ble definert som pilegrimsleder. Felles for disse pilegrimsledene er at de i praksis er for ren historiekonstruksjon å regne. Siste nytt er at enkelte blant pilegrimsentusiastene vil legge pilegrimsledene vekk fra ødemarken slik at de går der det finnes butikker og losji, noe som er nok et bevis på at mytekonstruksjon er viktigere enn realhistorie.
Det er oppsiktsvekkende at offentlige myndigheter bevilger millioner av kroner på myter. Dette er midler som helt klart burde gått direkte til vern av kulturminner, og ikke til å stimulere åndelig svermeri. Antallet kulturminner med åpenbare behov for øyeblikkelig økonomisk bistand er mange, og noe så nærliggende som kirken på Røros trenger minst 70 millioner kroner for å hindre ytterligere forfall. At fagfolkene hos Riksantikvar og i fylkeskommune kan gå god for en slik prioritering er oppsiktsvekkende. Her aner man noen fromme politikerne som i god distriktspolitisk ånd har lusket i kulissene.
I et land med en prinsesse som hevder å kunne kommunisere med hester og engler, passer den diffuse Olavsarven og pilegrimsmytene godt inn. Denne religiøse nyorienteringen som oppstår i kjølvannet av en statskirke i oppløsning er noe som offentlige midler ikke bør og skal brukes på.
Sett i lys av hva som har skjedd gjennom de siste århundre er uansett konklusjonen at faghistorikere definitivt er bedre skikket til å forvalte Stiklestads fortid enn skiftende spirituelle og politiske strømninger. Hvordan arven etter Olav skal forvaltes er dog et åpent spørsmål, da arveskiftet består av et konstruert, men i praksis tomt bo.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.