I flere år har det virket som om vi helst ønsker at litteraturen skal være en direkte avspeiling av virkelige hendelser, intriger og følelser. Denne virkelighetshungeren har gjort at evnene til å dikte opp formmessige størrelser som en godt utmeislet romanfigur, livlige miljøskildringer og en gjennomgående idé, har mistet rang til fordel for sterke selvbiografiske utlegninger der skillet mellom forfatter og forteller kun er av teoretisk art.