Våre store investeringer i forskning skal både fremme utvikling av kunnskap og bidra til økonomisk og sosial utvikling. Problemet er at forskningens resultater i stor grad publiseres i tidsskrifter som er lukket bak betalingsmurer i form av dyre abonnementsavtaler. Dette er en uholdbar situasjon, som hverken tjener forskningen eller samfunnsutviklingen.

Iselin Nybø (V), Forsknings- og høyere utdanningsminister.
John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet.

Sammen med sterke europeiske forskningsnasjoner som Nederland, Tyskland og Storbritannia har Norge lenge vært en pådriver for åpen publisering. Allerede i 2005 ble prinsippet om åpen tilgang tatt opp første gang i en forskningsmelding. I 2012 innførte Forskningsrådet kontraktfestet krav om tilgjengeliggjøring av publikasjoner fra prosjektene, og i 2017 lanserte regjeringen sine nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler.

Jeløy-plattformen slår fast at regjeringen vil gjøre forskningen mer tilgjengelig ved å stimulere til mer åpen forskningsformidling og mer åpne data.

Nå tas dette arbeidet et viktig skritt videre. Norges forskningsråd og forskningsrådene i Storbritannia, Frankrike, Italia, Sverige, Østerrike, Nederland, Luxembourg, Irland, Polen og Slovenia har gått sammen med Europakommisjonen og det europeiske forskningsrådet (ERC) om å kreve full åpen tilgang til alle artikler fra forskning som er finansiert av disse institusjonene fra 2020.

Forskningen gjennomføres i stor grad ved offentlig finansierte institusjoner. Resultatene presenteres i vitenskapelige artikler, som publiseres hovedsakelig i tidsskrifter som er eid av noen få, og stadig færre, store internasjonale forlagshus.

Forskere sender inn artiklene sine til tidsskriftene, som ber andre offentlig finansierte forskere om å kvalitetsvurdere dem gratis. Hvis de er gode nok, blir de publisert, gjerne etter et par runder med forbedringer. Men for at forskere og andre skal få lese tidsskriftene, må forskningsinstitusjonene og andre offentlige instanser inngå kostbare abonnementsavtaler.

Dagens modell er ikke bærekraftig. Over skatteseddelen betaler vi altså tre ganger: først for selve forskningen, så for vurderingen av forskningens kvalitet og til slutt for å få tilgang til resultatene.

De eneste som tjener på dette er de store, internasjonale, kommersielle forlagene som eier tidsskriftene. Disse forlagene har milliardinntekter og oppnår svært høy profittrate ved å selge abonnementsavtaler til universiteter og forskningsinstitusjoner over hele verden. Bare i Norge brukes det rundt 300 millioner kroner årlig på slike abonnementsavtaler. Prisene på forlagsavtalene har steget kraftig de siste årene.

Fra 2017 har regjeringen stilt krav om at alle offentlig finansierte forskningsartikler skal gjøres åpent tilgjengelige. I dag gjøres dette på tre måter:

  • Artiklene kan publiseres i åpne tidsskrifter, normalt ved at det betales et gebyr for at artikkelen kvalitetsvurderes, redigeres og publiseres.
  • Resultatene kan publiseres i lukkede abonnementstidsskrifter, men gjøres åpne som enkeltartikler ved at forskerne betaler en avgift.
  • Artiklene kan gjøres tilgjengelige gjennom åpne arkiver 6 til 12 måneder etter at de har vært publisert i lukkede tidsskrifter.

Etter nye krav vil bare publisering i åpne tidsskrifter aksepteres.

Erfaringene så langt er nemlig entydige. Ellers ender det med at det offentlige må betale både for abonnement og for frikjøp av enkeltartikler. Det vil si at det offentlige faktisk må betale fire ganger. Det øker kostnadene for forskningsinstitusjonene og profitten for forlagene ytterligere.

Flere land har forsøkt å bli enige med forlagene om avtaler der man unngår slik dobbeltbetaling, men uten å lykkes.

De skjerpede kravene vil legge press på forlagene til å gjøre alle tidsskriftene sine åpne. Vi vil at forlagene skal snu forretningsmodellen fra abonnementer og betalingsmurer til å ta betalt for kvalitetssikring, publisering og åpen tilgang, og vi vil sammen med de andre forskningsrådene kvalitetssikre disse publiseringskanalene.

I Norge har vi gode forutsetninger for et effektivt arbeid med åpen tilgang. Vi har solid nasjonalt samarbeid om forlagsavtalene, og vi har en nasjonal database, Cristin, hvor forskningspublikasjoner blir registrert. Det gir oss god oversikt og muligheter til å følge opp de nye kravene. Gjennom dette sikrer vi at vi får god og tilgjengelig kunnskap igjen for forskningsinvesteringene.

Vilkår