Når børsen nå peker rett ned og papirverdiene fordufter omtrent som brennevin på en stekeplate, kan det kanskje være på tide å skrape sammen restene av Rec-aksjene og heller realisere dem i en bil. Og fortvil ikke – det trenger nemlig ikke bli så veldig dyrt.
Den aller billigste bilen i Norge per i dag er Kia Picanto. 119.900 kroner er ikke all verden å kreve for en bil. Men det store spørsmålet er selvfølgelig følgende: Kvalifiserer Kia Picanto til å bli karakterisert som bil?
Svaret er definitivt ja.
Det beste ved å sette seg inn i Norges billigste nybilkjøp, er at forventningsnivået er lavere enn ingenting. Starter bilen? Går det an å gire? Har den lys? Fungerer radioen? Ja, ja, ja og ja. Alt fungerer, og faktisk oppfører bilen seg akkurat som du forventer av en bil. Til alt overmål er den heller ikke spesielt trist å kjøre. Selvsagt er alt relativt. Men det finnes flere hundre bilmodeller som koster både to, tre så vel som fire ganger mye som Kia Picanto, og som har kjøreglede på linje med en handlevogn. Ut fra prisen leverer definitivt Kia Picanto varene.
Norges billigste bil er ribbet for utstyr. Instrumentpanelet består av speedometer og bensinmåler. Enkelt og greit. Servostyring, elektriske vindusheiser og sentrallås er snobberier som ikke eksisterer. Legger du på 30.000 kroner får du en bra utstyrspakke, men det er likevel ikke verdt pengene. Man har ikke bruk for slikt. Det uforståelige er imidlertid at Kia har valgt å montere frontlys som er justerbare i høyden. Hvorfor dette er prioritert, er en gåte. Skal man først ta med noe ekstra, hadde sentrallås vært å foretrekke.
Interiøret er herlig upretensiøst. Plasten er plast og gir seg ikke ut for å være hverken børstet aluminium eller karbon slik så altfor mange andre bilprodusenter forsøker å lure kjøpere med.
Det at servostyring mangler, merkes ikke annet enn når bilen skal lukeparkeres. Men det er jo en knøttliten og lett bil, som ikke byr på de helt store manøvreringsutfordringene uansett.
Motoren har effekt og dreiemoment som en plenklipper. Men hva gjør vel det? Bilen er billig i drift og har ingen problemer med å henge med i trafikken selv på motorveien, noe som skyldes den lave vekten.
Innvendig er det overraskende god plass. Selv i baksetet er takhøyden slik at man kan sitte godt selv med en liten flosshatt. Men det mangler litt på benplassen bak hvis sjåføren skal sitte noenlunde behagelig. Setene bak er heller ikke de aller beste, men de er enkle å legge ned slik at man får et flatt gulv. Lastekapasiteten på bilen er imidlertid elendig, og etter å ha lempet inn fem ølkasser er allerede maksimal tillatt totalvekt oppnådd.
Det er mange konkurrenter som ligger helt nede i prisgruppen under 130.000 kroner. Felles for dem alle er at de har et utstyrsnivå for å tilfredsstille selv den mest pietistiske læstadianer. Peugeot 107, Toyota Aygo, Chevrolet Matiz og Citroen C1 er alle i dette segmentet. Forskjellene på plassutnyttelse og design er selvsagt noe man må se på, men strengt tatt oppfyller alle disse bilene de fleste premisser konseptet «bil» krever.
Og med tanke på at det å kjøpe bil er en like bra investering som det å la Terra forvalte dine kommunale verdier, er det like greit å shoppe så langt ned som overhodet mulig. Det begrenser tapet.