Til tross for en rekke svakheter, er det umulig ikke å falle for BMWs, og kanskje bilverdenens, mest innovative bil på en stund, i8.

Første hinder er selvsagt å komme seg på plass innenfor den største dørkarmen siden Mercedes Gullwing fra 1950-tallet, men med en viss grad av akrobatikk kommer man seg omsider inn og på plass. Setene kjennes i utgangspunktet komfortable og greie ut, men det viser seg i det du prøver ut de sportslige egenskapene til denne miljøsuperbilen, at de mangler sidestøtte i ryggen, samt at de med fordel kunne hatt BMWs ellers så glimrende seteputeforlenger. Og foreløpig er ikke det som ligner på bakseter i bilen nevnt.

Et tilsynelatende velkjent BMW-interiør sprites opp av fargerike led-instrumenter. Nær sagt alt av utstyr er inkludert i prisen, noe som gjør at prisen ikke stiger med de vanlige 200.000 kronene før selgeren er ferdig med å fortelle deg hva du MÅ ha av ekstrautstyr. Befriende.

Start motoren, og ingenting skjer. Det er ikke noen sensasjon lenger, da vi i Norge er vant til lydløse elbiler. Legg i vei, og det er som å kjøre en elbil. Men det stopper ikke der. BMW i8 har i tillegg til elmotoren på 131 hestekrefter mellom fremhjulene, en bitte liten bensinmotor montert midt i bilen.

LEDER AN. BMW i8 har ikke bare ledlys med integrerte blinklys, men er en av de første bilene med fjernlys av laser. Foto: Javad Parsa
LEDER AN. BMW i8 har ikke bare ledlys med integrerte blinklys, men er en av de første bilene med fjernlys av laser. Foto: Javad Parsa (Foto: Dagens Næringsliv)
Der har BMW satt inn samme motor som i Mini Cooper, det betyr en liten tresylindret sak på kun halvannen liter.

Akkurat, et får i ulveklær, er første tanke da. Men neida. BMWs «miljøbil» har ytelser sportsbiler kan misunne den. Den lille bensinmotoren er på behørig vis jazzet opp til hele 231 hestekrefter. Samlet har bilen dermed 362 hestekrefter. De 200 kiloene som bilen legger på seg på grunn av eldriften, er hentet inn igjen ved utstrakt bruk av karbon og lette materialer. Det er i det hele tatt innovasjon på fire hjul man ruller rundt i her.

Med et voldsomt skyv gjør bilen null til 100 på kun 4,4 sekunder. Det er samme tid som den heftigste Tesla Model S bruker, og det er raskt.

I8 starter i comfort-modus. Det betyr en sømløs veksling mellom elmotor, bensinmotor eller begge deler, avhengig av tyngden på høyrefoten. Dra girspaken til deg, og displayet blir rødt. Sport-modus sørger også for å sette bensinmotoren i beredskap med et snerr en langt større og flersylindret motor verdig. Og når sant skal sies, kommer visstnok lyden fra høyttalerne, men lyden overdriver ikke, for draget i motoren er svært bra, og føles også som det var en sekssylindret motor som var plassert bak ryggen din.

I sport sørger motoren for å lade batteriene og sammen med sekstrinnsgirkassen blir den minste endring av høyrefotspress materialisert i økt akselerasjon. Forbikjøringer blir som en lek, og nær sagt som en plikt. En bil med dette utseendet kan ikke ligge for lenge i bakspeilet til normale trafikanter.

BMW, I PRESUME. Interiøret er noe man kjenner igjen fra andre BMW-modeller, men likevel noe nytt. ­Materialvalget er ikke like spektakulært som i elbilen i3, men kvaliteten er det ikke noe å si på.
BMW, I PRESUME. Interiøret er noe man kjenner igjen fra andre BMW-modeller, men likevel noe nytt. ­Materialvalget er ikke like spektakulært som i elbilen i3, men kvaliteten er det ikke noe å si på. (Foto: Dagens Næringsliv)
BMW, I PRESUME. Interiøret er noe man kjenner igjen fra andre BMW-modeller, men likevel noe nytt. Materialvalget er ikke like spektakulært som i elbilen i3, men kvaliteten er det ikke noe å si på. Foto: Javad Parsa
BMW, I PRESUME. Interiøret er noe man kjenner igjen fra andre BMW-modeller, men likevel noe nytt. Materialvalget er ikke like spektakulært som i elbilen i3, men kvaliteten er det ikke noe å si på. Foto: Javad Parsa (Foto: Dagens Næringsliv)
Til forskjell fra mange andre biler i ladbar hybrid-klassen, går ikke batteriet tomt for strøm, men elmotoren hjelper til som en booster når det skal gå fort unna. Og når du kommer til tettbygde strøk, sørger den for utslippsfri transport. Selvsagt må bilen lades for å forbruke så lite som mulig, men uansett klaget aldri bilen på for lite strøm til å kjøre elektrisk den tiden bilen var i DNs hender. Samspillet mellom de to motorene er rett og slett imponerende. En helg i denne bilen øker troen på at ladbare hybrider virkelig har noe for seg.

Det oppgitte forbruket på 0,21 liter på milen er selvsagt ikke mulig å oppnå om man kjører lenger enn den relativt knappe elektriske rekkevidden. Men etter å ha kjørt bilen som sportsbil over en lengre strekning, er et forbruk på omkring 0,7 liter likevel milevis bedre enn man for eksempel klare å oppnå med en tilsvarende rask Porsche 911.

Ok, på veien er den ikke helt på høyde med nevnte Porsche 911, noe av veigrepet er ofret til fordel for forbruk ved å sette på smalere dekk enn man forventer i sportsbilsegmentet. Styreresponsen er god, om ikke knivskarp. Men i sin nisje av miljømessige alibier, er den enestående. Den er sportsbilen for deg som ikke er på jakt etter en sportsbil.

Og for deg som liker rampelyset, er denne bilen verdt hver krone. Men pass på at du ikke går i baksetefellen. Det er rett og slett en utfordrende øvelse å sitte klemt der inne, for ikke å snakke om hvor fornedrende det er å krype ut igjen.

Les andre biltester:
Honda: Stor og pen
Mini: Anglogermansk triumf
SUV: Lenge leve ufornuften!