Det er noen år siden DN kjørte Mercedes SLR McLaren sist, men når sjansen byr seg, er det et tilbud man ikke kan avslå.
Produsert i et begrenset antall, karosseri i karbon, en enorm og sterk motor, og en pris på fem millioner kroner. Det er derfor med en stor grad av ærefrykt jeg starter opp bilen via startknappen på toppen av girspaken. Et deilig snerr høres fra motorrommet. Dra girspaken ned i D, og varsom fot på gasspedalen. SLR-en er lett å sette igang, nesten så man føler seg litt snurt. Deretter prøver jeg meg litt fram med høyrefoten. Ingen tvil om her er det noe mer enn en toliters dieselmotor under det ekstremt lange karbonpanseret.
- Denne bilen er uegnet for norske veier.
For en motor!
Der sitter det nemlig en kompressormatet 5,5-liters V8 som yter hele 626 hestekrefter. Lyden av bilen prøver da heller ikke på noen måte å skjule dette. Eksosen kommer ut foran dørene, på siden av bilen, så all gromlyd befinner seg foran. Dette gjør også sitt til at det blir ekstremt varmt under panseret, og de gigantiske lufteventilene ser tøffe ut, men er der definitivt ikke til pynt.
Motoren er alltid beredt til å lystre de minste vink. Men reaksjonen er ytterligere forsterket, i form av en akselerasjon av en annen verden. Hjulspinn er aldri langt unna i denne bilen.
Eksklusiv
Totalt går det visstnok fem slike biler i Norge. En av dem eies av Petter Stordalen, men han sier det eksemplaret står trygt innelåst i garasjen, og kun taes fram en gang i året eller så.
Stordalen er en disiplinert mann, for det kan ikke være lett å la en så fantastisk bil stå å samle støv. Det kan være klokt, ikke kun med tanke på miljøet, men også med hensyn til egen lommebok. Ikke bare risikerer du bøter, men førerkortet er også i fare når man sitter bak rattet i denne bilen. Null til 100 km/t går unna på 3,8 sekunder, men kanskje mer tankefull kan man bli av at det kun tar drøye ti sekunder fra stillestående til 200 km/t. 10 sekunder! Til 200 km/t! Slike tall gjør en hver manøver i bilen til en fare for både økonomi og førerkort, i tillegg til helsa, selvfølgelig.
At denne bilen ikke er et dagligdags skue på norske veier, ble vi raskt klar over under vår prøvekjøring. Det er faktisk fare for å lage trafikkaos på selv de mest avsidesliggende steder siden folk stopper nysgjerrig for å se eller ta bilder.
Spinner på alle gir
For å spare vekt er karosseriet laget i karbonfiber. Det gjenspeiler seg jo også på prisen. Motoren er trukket langt tilbake i motorrommet, og sitter et stykke bak framakslingen. Vektfordelingen blir også mer optimal på denne måten, men SLR oppfører seg definitivt som en Mercedes med stor motor, den blir gjerne med på en sladd eller to. Og selv i marsjfart, sladder bilen villig vekk ved nedgiring.
Det er så man ikke tør tenke på hvordan dette skulle gått uten elektronisk hjelp. ESP-sensorene i en SLR må alltid være på alerten, og har en stri jobb med å passe på de enorme kreftene som kanaliseres til bakhjulene.
Tankkapasiteten i SLR er på hele 97 liter. Likevel må man belage seg på å tanke relativt hyppig. Bensinforbruket blir heftig, spesielt for de av oss som kun disponerer bilen over en kort periode, det blir noen gasspådrag her og der, og man formelig kjenner bensinen renner ut av bilen, i takt med bøllekjøringen.
Fin turbil
Men selv om SLR helt klart er en råtass av en bil, med enorme krefter tilgjengelig, byr den på glimrende komfort for to. Til og med bagasje er det mulig å få med seg, ikke så vanlig i en superbil å ha et bagasjerom på 272 liter.
For å stagge de enorme kreftene, har Mercedes utstyrt bilen med keramiske bremser. I tillegg hjelper spoileren på bakluka til som en luftbrems ved full bremsekraft. Bremsene står med andre ord i stil til resten av bilen.
Skal man kunne klage på noe, er det at styringen og understell ikke er så kontant og stivt som man kunne ønske. Det er selvfølgelig en fordel for daglig bruk, men vi vil anta at andre biler gir en bedre følelse på bane.
Ute av produksjon
SLR er ikke lenger i produksjon, og om den kommende SLS vil kunne ta opp arven, er ikke godt å si. At det føles som et privilegium å ha kjørt superbilen, er det ihvertfall ikke noen tvil om.
Det er ikke fritt for at det føles litt trist å levere fra seg bilen, men kanskje enda mer lettelse. Bilen var i fin stand, og førerkortet befant seg fremdeles i min varetekt.
Konklusjon: En fantastisk bilopplevelse av de sjeldne.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.