Regissør Géla Babluani har høstet mye ros for sin første film «13 Tzameti», som dessverre bare har vært vist på festival her i landet foreløpig. «Blodhevn» er franskgeorgierens andre spillefilm, og tittelen tilsier at den skulle være langt saftigere enn den er. Men skjærer man vekk staffasjen, er historien god, den er overraskende, den er tragisk, men med humoristiske innslag, og foregår i fattigslige, men usedvanlig vakre omgivelser.
En eldre mann og en tenåringsgutt går på bussen et sted i de frodige fjellene et par dagsreiser fra Tbilisi. De har med seg en tom likkiste. De skal komme til å trenge den dagen etter. Den eldre mannen en guttens farfar, og han har sagt seg villig til å la seg drepe for å gjøre slutt på en hevnspiral som har martret to rivaliserende familier i over 40 år. Nøyaktig hvordan det begynte, er det ingen som riktig husker lenger. Om det virkelig kommer til å ende, er et åpent spørsmål.
Tidlig start
Men filmen begynner dessverre lenge før vi møter bestefar og sønnesønn. Tre franske turister leier en tolk i Tbilisi, for en av dem har georgiske røtter og har arvet et avsidesliggende slott i ruiner, et godt stykke vei fra hovedstaden. Og det er de, turistene, som møter representantene for den flere hundre år gamle hevntradisjonen der på bussen, ikke vi. Og dermed hopper filmen bukk over sin egen spenningskurve, ved å la turistenes overraskelse over det som skal skje, komme i forgrunnen for selve blodfeiden. Det er som om Babluani ikke stoler på at publikum kommer til å forstå eller engasjere seg om ikke handlingen blir filtrert gjennom uvitende, unge mennesker som ikke aner hvordan de skal reagere.
Man kan selvfølgelig godt tenke seg at Babluani har møtt den samme type forbløffelse når han har fortalt om hevntradisjonen etter at han innvandret til Frankrike, men idet han skulle feste et innblikk i den til lerretet, har han glemt at handlingen er jevngod med en opera, en mafiafortelling, eller en historisk beretning. Han presser inn et sideplott, der turistene vil filme det som skjer, som kulturelt utarmede snyltedyr, men den typen blodtørst er et så altfor velbrukt perspektiv. Dermed blir franskmennenes kikkervirksomhet tragedien, i stedet for det varslede mordet i fjellene.
Kunne vært god
Om regissøren hadde droppet de kjedsommelig endimensjonale tilreisende, kunne «Blodhevn» ha blitt en riktig god film. Den har definitivt sine interessante momenter, men blir i det store og hele mer utilfredsstillende enn en slik beretning fortjener.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.