SIB - For kontroversielt for Norge?

Olav Schewe 21. mars 2014 22:20

En av de mest spennende konseptene jeg har dumpet borti her på Saïd Business School er Social Impact Bonds. Kort og godt er det noe som kan revolusjonere måten sosiale problemer løses på.

Social Impact Bonds, eller SIB (må ikke forveksles med Studentsamskipnaden i Bergen) er en av de heteste trendene innen sosialt entreprenørskap. Tanken bak det er ganske enkel. Finn et sosialt problem der myndighetenes tiltak ikke er særlig vellykket. Et eksempel kan være arbeidsløshet hos en bestemt gruppe, eller problemer innenfor utdannings- eller helsesektoren. Sett et mål og regn ut hvor mye samfunnet sparer på å nå dette.

Kom deretter opp med et opplegg som kan løse problemet. Så forhandler du med Staten om hva du får betalt i etterhånd dersom du oppnår disse målene. Siden Staten kun betaler deg i etterhånd, må du skaffe penger fra private investorer for å sette i gang. Dette gjør du ved å utsede "Social Impact Bonds" (Sosiale obligasjoner på norsk) som investorene kjøper. Er dette vellykket vil pengene du får fra Staten være nok til betale tilbake investorene med avkastning. Om det ikke er vellykket taper investorene penger sine, men Staten har ikke tapt noe som helst.

En av de som har valgt å utforske denne modellen er Mark Hlady. Han er også MBA-student her ved Oxford og tilhører samme college som meg. Mark sluttet i jobben sin hos konsulentfirmaet McKinsey for å starte Canadas første Social Impact Bonds-meglerhus. Firmaet hans heter «Finance for Good» og er nå involvert i en rekke programmer i hjemlandet. For eksempel fortalte han meg om et program som skal få alenemødre som sliter på jobbmarkedet ut i arbeid. Disse mødrene mottar omfattende veiledning og opplæring. Deretter betaler myndighetene «Finance for Good» en viss sum for hver som blir ansatt, samt en ny sum dersom ansettelsen har passert seks måneder. 

 

Mark Hlady (t.h.) startet Canadas første Social Impact Bond-meglerhus i Canada. Nå tar han en MBA ved Oxford sammen med Mo Bazazi (t.v.) .

Siden jeg er kritisk av natur, bestemte jeg meg for å stille ham noen spørsmål. Jeg har jobbet mye frivillig, og lurte på om en slik tilnærming til sosiale problemer overlapper med non-profit organisasjoner som drives svært kostnadseffektivt på grunn av frivillighet. Et eksempel på dette i Norge kan være Røde Kors. Mark sitt svar til dette var at aktivitetene til SIB-selskaper typisk retter seg mot problemer der frivillige organisasjoner ikke har vært særlig effektive. Han mener også at frivillige organisasjoner ikke alltid er den beste måten å takle sosiale problemer på. Frivillig arbeid er som regel deltid, og gjennomstrømningen av mennesker er ofte høy. I privat regi jobber man på fulltid og kan derfor spesialisere seg på innenfor området man jobber.

Et annet spørsmål jeg stilte var hvorfor ikke myndighetene selv kunne starte lignende tiltak, eller betale ideelle organisasjoner etter samme modell for å løse de sosiale problemene. Det er to grunner til at SIB er grunnleggende er bedre egnet, ifølge Mark. Den første har å gjøre med risiko. Vanligvis har ikke myndighetene penger nok til å starte utallige initiativer etter prøve-og-feile-prinsippet. Siden myndighetene bruker skattebetalernes penger kan de heller ikke ta på seg for stor risiko. Investorer derimot har mulighet til å ta på seg større risiko og kan dermed bedre drive fram innovasjon. Kort fortalt, SIBs overfører risiko fra myndighetene over til private investorer. Den andre grunnen til hvorfor SIBs er en bedre tilnærming er at de er resultatorientert. Mark mener at frivillige organisasjoner ofte ender opp med å spesialiserer seg innen pengeinnsamling, og at de ikke jobber like resultatorientert som privat sektor.

Deretter lurte jeg på hvordan SIB kan føre til verdiskapning for hele samfunnet når private investorer får overskuddet. Her understreker Mark at investorene ikke får hele det samfunnsmessige overskuddet, men en fast avtalt avkastning på pengene de har investert. Dermed beholder samfunnet mye av verdiskapningen.

Så langt høres alt bra ut, selv om det er lov å forbli skeptisk en stund til. SIB-modellen er fortsatt veldig ung og uraffinert, og det må fortsatt en del prøving og feiling til før SIBs får vist sitt sanne potensial. Jeg tror at vi kommer til å høre mer om SIBs i de kommende årene. Modellen har allerede skapt store overskrifter i den engelsktalende verden. Til tross for dette tror jeg neppe vi kommer til å se SIBs i Norge med det første. Jeg tror mange vil ha problemer med konseptet. Det er noe unorskt over det å skape en markedsplass av sosiale problemer samt å og la myndighetenes penger gå til private investorer. Det er i såfall leit, for selv i Norge har utfordringer der vi trenger å tenke nytt.