Familievennlig disputas

De siste ukene har det stått champagne og kaker utenfor forelesningssalene på Harvard nesten hver eneste dag. Det er nemlig ikke bare eksamensperiode i Boston, men også sesong for doktorgrads- disputaser – eller «thesis defenses» som de kaller dem her. Selv fikk jeg med meg flere disputaser denne våren og har lært at de skiller seg fra en typisk disputas i Norge.

En disputas er en seremoni der phd-kandidaten forsvarer doktorgradsarbeidet sitt foran en komité bestående av såkalte opponenter, som er professorer i feltet.

I løpet av årene mine på MIT og Harvard har jeg skjønt at «thesis defenses» her er veldig forskjellig fra den norske disputasen.

I Norge har opponentene en veldig aktiv rolle og stiller kandidaten mange granskende spørsmål etter å ha lest nøye gjennom avhandlingen. På Harvard og MIT derimot, er disputasen mye mer som en presentasjon der komiteen sitter i publikum og knapt stiller spørsmål.

Dessuten er spørsmålene gjerne veldig enkle, som hvilken temperatur eksperimentene ble utført ved, eller kandidatens tanker om feltets utvikling.

Ettersom komiteen har en såpass passiv rolle er presentasjonen gjerne popularisert såpass mye at også venner og familie kan få mye ut av det hele.

Dermed blir seremonien gjerne mer som en feiring der kandidaten forteller hva han/hun har drevet med de siste seks årene, enn en test av hvor god avhandlingen er. Etter presentasjonen forlater kandidaten og publikum rommet slik at komiteen kan diskutere om kandidaten har bestått eller ikke.

Den mest spesielle disputasen jeg har vært på dette semesteret var da mentoren min fra MIT, Qiong Ma, forsvarte avhandlingen sin. Jeg jobbet veldig tett med Qiong i to og et halvt år, og hun har lært meg omtrent alt jeg vet om eksperimentelt arbeid.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger Qiong og jeg er blitt i laben hele natten for å gjøre ferdig et eksperiment, og det var utrolig kult å sitte i salen og kjenne igjen datasettene vi hadde målt gjennom årene på MIT. For eksempel viste Qiong temperaturkurvene fra natten da jeg låste oss ute av laben, og solcellemålingene som tok så lang tid at jeg sov på kontoret og våknet hvert kvarter for å notere måleverdiene. For ikke å glemme strømdataene fra kvelden jeg var skrubbsulten fordi Qiong hadde bestilt altfor sterk kinamat til oss.

Qiongs disputas gikk helt strålende, og komiteen som besto av nobelprisvinner Frank Wilczek og den russiske fysikeren Leonid Levitov var veldig fornøyde.

Og én ting er likt som i Norge: Det er relativt uvanlig at doktoranden ikke får godkjent avhandlingen, og jeg har aldri opplevd at det har tatt komiteen mer enn ti minutter å bestemme seg.

Trond Ikdahl Andersen (22) fra Ås tar en kombinert master- og doktorgrad i fysikk på Harvard University i Boston. Han tok bachelorgraden ved MIT. Han blogger om studielivet på DN.no.

Les hele avisen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.